Skule

Karl Øyvind Jordell

Dag og tids oppslag 10. november om «nytt utdanningskrav for lærarar» krever noen kommentarer.

Innledningsvis hevdes det at nesten 20 prosent av lærerårsverkene i grunnskolen og videregående skole blir utført av lærere som ikke har lærerutdanning. Dette tallet, som hentes fra SSBs statistikk, omfatter blant annet korttidsvikarer. Grunnskolestatistikken begrenser seg til å inkludere langtidsvikarer, og da er tallet for skoleåret 22/23 nede i 4,4 prosent, altså en firedel av SSBs tall. SSBs høye tall ville bare kunne forbedres dersom vi hadde en bestand av fullt utdannede lærere som kunne steppe inn i alle vikariater. Det vil vi neppe noen gang få.

Høyres Jan Tore Sanner kommenterer utviklingen fra Kristin Clemet i 2005 innførte opptakskrav til grunnskolelærerutdanning. Siden da har antallet årsverk i grunnskolen steget fra 47.827 til 56.565, altså med snaue 8000. Det tilsvarer ca. 10.000 lærere, siden ikke alle jobber fulltid. Lærertallet har altså ikke bare steget under Høyre i perioden 2013–2021, da Sanner hevder det steg med 5000.

Han hevder også at det er opptakskravene fra 2005 og den senere skjerpingen med krav om 4 i matematikk som er årsaker til økningen i antall søkere til lærerutdanning. Men det man nok står overfor, er samvariasjon, uten klare årsakssammenhenger.

Det helt sentrale er at opptakskravene i realiteten har medført en rasjonering av lærere, som særlig har gått ut over utkantene. Andelen ufaglærte lærere i Troms og Finnmark har økt fra 3,0 prosent i skoleåret 04/05 til det tredobbelte, 8,9 prosent, i skoleåret 22/23. Rasjoneringen har slått særlig sterkt ut ved lærerutdanningene i Nord-Norge. Det typiske i høst var at ca. 70 prosent av studieplassene sto tomme, med et par unntak. Kravene må fjernes eller justeres.

Årets nye utdanningskrav, som blant annet består i «at det istedenfor et krav om relevant faglig og pedagogisk kompetanse, blir et krav om relevant lærerutdanning», er beslektet med innføringen av den såkalte lærernormen, som KrF var pådriver for. Den angir hvor mange elever det kan være per lærer, og var ment å skulle styrke undervisningen ved store skoler, som i all hovedsak ligger i byene og det sentrale østlandsområdet. Til dette gikk det med et par tusen av de ca. 8000 lærerårsverkene nevnt ovenfor. Evalueringen viste imidlertid at normen ikke hadde påviselig effekt, verken på elevenes læring eller deres trivsel.

Men å bruke et par tusen lærere i sentrale strøk gjorde det vanskeligere å få lærere til utkantene. Årets forslag vil ha en likende effekt: Hvis en lærer bare har ‘relevant faglig og pedagogisk kompetanse’, og ikke ‘relevant lærerutdanning’, vil vedkommende ikke få fast tilsetting, og blir da mindre interessert i å flytte til ‘den ytterste nøgne ø’ eller der omkring.

At vi har fått 10.000 flere lærere, samtidig som lærersituasjonen er forverret i utkantene, viser for øvrig at de økonomiske insentivene som finnes for å få folk til å søke seg nordover, ikke er tilstrekkelige. Insentivene må styrkes. I tillegg må lærere som i et visst antall år har jobbet i utkantskoler med stor lærermangel, få fortrinnsrett til skoler i mer sentrale strøk, i et par kommuner som de selv ønsker. Hvis de ikke er sikret retrettmuligheter, vil få søke seg til utkantene.

Karl Øyvind Jordell er professor emeritus ved Universitetet i Oslo.