En politikk for det gode…
POLITISK RETORIKK
Jeg takker Kaj Skagen for hans ønske om en saklig debatt om en ministers retorikk og holdninger. Han retter kritikk mot mitt korte Facebook-innlegg (med kommentarer i VG og Dagsavisen) fordi jeg benytter ladete uttrykk i mitt forsøk på å advare mot frykt og konflikt i kjølvannet av et politisk lederskap. Jeg har voktet meg for å feste entydige merkelapper, men, ja, jeg advarer og med en provokativ brodd mot en risiko og tendens. Der har han rett.
Hvorfor gjorde jeg det?
En debatt bør ikke gå om hvem som er den slemmeste i klassen, det er den motsatte debatten vi ønsker oss – hvordan vi kan gjøre hverandre til bedre mennesker, tolerante og med gjensidig respekt i en tid hvor hatefull retorikk, brutalitet og vold eskalerer verden over. Hvorfor trekker jeg da selv frem ladete uttrykk som skaper opphisselse? For meg har det, over tid, bygget seg opp en forargelse, ja, sinne og frykt for hvordan politisk motivert språkbruk fører til kulde, og brutaliserer våre hverdagsliv. Politisk ledelse må gjennomføres med kraft og beslutningsstyrke, men må motiveres av en overordnet målsetting: Bestrebelsen etter et vennligere og mer åpent og inkluderende samfunn.
Det er fortsatt politisk takhøyde og toleranse i dette landet. Ministeren er ikke rasist eller fascist, men mange frykter at hennes retorikk over tid kan stimulere slike mørke krefter, skape frykt og splittelse. Dette er en synlig og truende utvikling i store deler av den vestlige verden. Det bør ikke skje hos oss uten at vi roper et rungende varsko.
Menneskelig sett er ministerens arbeidsfelt det mest følsomme av alle fordi hun arbeider for mennesker i ytterste nød og for toleranse for det som er annerledes. Fridtjof Nansens ledelse av flyktninge-arbeidet etter første verdenskrig, da hundretusener i krise ble hjulpet unna hungersnød og død, bør være vårt forbilde.
Om et av de mest ladete uttrykkene i språket vårt må til for å vekke innsikt og vise hva en ministers retorikk og politiske ledelse kan føre til, er jeg villig til å gå langt. Her dreier det seg om en av våre mest grunnleggende menneskelige verdier: Behovet for å møte mennesker i nød og vår vilje til å skape et inkluderende samfunn.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
POLITISK RETORIKK
Jeg takker Kaj Skagen for hans ønske om en saklig debatt om en ministers retorikk og holdninger. Han retter kritikk mot mitt korte Facebook-innlegg (med kommentarer i VG og Dagsavisen) fordi jeg benytter ladete uttrykk i mitt forsøk på å advare mot frykt og konflikt i kjølvannet av et politisk lederskap. Jeg har voktet meg for å feste entydige merkelapper, men, ja, jeg advarer og med en provokativ brodd mot en risiko og tendens. Der har han rett.
Hvorfor gjorde jeg det?
En debatt bør ikke gå om hvem som er den slemmeste i klassen, det er den motsatte debatten vi ønsker oss – hvordan vi kan gjøre hverandre til bedre mennesker, tolerante og med gjensidig respekt i en tid hvor hatefull retorikk, brutalitet og vold eskalerer verden over. Hvorfor trekker jeg da selv frem ladete uttrykk som skaper opphisselse? For meg har det, over tid, bygget seg opp en forargelse, ja, sinne og frykt for hvordan politisk motivert språkbruk fører til kulde, og brutaliserer våre hverdagsliv. Politisk ledelse må gjennomføres med kraft og beslutningsstyrke, men må motiveres av en overordnet målsetting: Bestrebelsen etter et vennligere og mer åpent og inkluderende samfunn.
Det er fortsatt politisk takhøyde og toleranse i dette landet. Ministeren er ikke rasist eller fascist, men mange frykter at hennes retorikk over tid kan stimulere slike mørke krefter, skape frykt og splittelse. Dette er en synlig og truende utvikling i store deler av den vestlige verden. Det bør ikke skje hos oss uten at vi roper et rungende varsko.
Menneskelig sett er ministerens arbeidsfelt det mest følsomme av alle fordi hun arbeider for mennesker i ytterste nød og for toleranse for det som er annerledes. Fridtjof Nansens ledelse av flyktninge-arbeidet etter første verdenskrig, da hundretusener i krise ble hjulpet unna hungersnød og død, bør være vårt forbilde.
Om et av de mest ladete uttrykkene i språket vårt må til for å vekke innsikt og vise hva en ministers retorikk og politiske ledelse kan føre til, er jeg villig til å gå langt. Her dreier det seg om en av våre mest grunnleggende menneskelige verdier: Behovet for å møte mennesker i nød og vår vilje til å skape et inkluderende samfunn.
Fleire artiklar
Hayden Powell har skrive musikk for ein sekstett.
Foto: Anne Valeur
Fugl føniks
Hayden Powell har brukt ventetida godt.
Teikning: May Linn Clement
Bleik om sausenebba
Kan henda er det nokre som vil setja nebbet høgt og seia at ordtaket om å syngja med sitt nebb slett ikkje viser til fuglar, men til folk. Då seier eg: Det er ingen grunn til å vera nebbete!
Ingvild Lothe er forfattarutdanna og skriv både dikt og prosa.
Foto: Ida Gøytil
Idealitet og realitet
Ingvild Lothe skriv vedkjenningspoesi. Og vedkjenninga verkar genuin fordi ho i tillegg rommar humor og ironisk distanse, sjølv om det også berre kan vere ei maske.
Eivind Riise Hauge har skrive både noveller, romanar og skodespel.
Foto: Eivind Senneset
Dei førehandsdømde og samfunnet
Eivind Riise Hauge skriv med forstand om brotsmenn, rettsvesen, liv og lære.
Ein tilhengjar støttar det saudiarabiske fotballaget.
Foto: Mohamed Abd El Ghany / Reuters / NTB
Fotball og laksediplomati
Fortener Saudi-Arabia meir merksemd fordi dei skal arrangera endå eit nytt idrettsarrangement? Absolutt. Klarer NFF å endra norsk utanrikspolitikk og handels- og reisemønster med kritikken sin? Truleg ikkje.