LENIN

EINAR KR. STEFFENAK

ILSENG

«Jag protesterar» skriver den svenske journalisten, forfatteren og Sverige Radios mangeårige Øst-Europa-korrespondent Kjell Albin Abrahamson i sin siste bok; Stor var Lenin…: En massmördare och hans statskupp (2017). «Jag vänder mig kraftfullt mot varje förskönande omskrivning av en blodig og grym verklighet. Lenin var en av historiens värsta despoter och det måste finnas gränser för den grundfalska historierevisionismen, den kvävande relativismen och den slappa toleransen».

Får han noen drahjelp i sin kamp for å gi et mer dekkende bilde av det totalitæres far, Vladimir Lenin? Nei. Mot seg, sier han, har han majoriteten av journalister og universitetsverdenen. Sveriges radio, særlig P1s samfunnsredaksjon er notorisk uinteressert i kritikk mot kommunismen. 457 svenske professorer, dosenter og stipendiater protesterte da organisasjonen Levande Historie ikke bare ville sette lyset på fascismens massemyrderier.

Hvordan er det i Norge? Per Egil Hegge påpekte i Dag og Tid at feiringen av Lenin var tydeligere på Litteraturhuset enn i Moskva. Alene var de ikke. På Universitetsbiblioteket lyste en utstilling mot meg da jeg var der i begynnelsen av november: «Den russiske revolusjon 1917–2017. 100-årsjubileum». Jubileum! Ikke markering. Men jubileum. Med stort bilde av Lenin – som gjennomførte et statskupp vel åtte måneder etter at tsaren måtte gå. Lenin satt da, i mars 1917, i Sveits. Kjøpt og betalt av Tysklands keiser dro han til Russland i april – han avviklet ikke tsardømmet, men han gav selv ordren om å drepe tsarfamilien, barna inklusive.

En mann, en begivenhet verd et jubileum? Om så, vil vi få et lignende for 80 år siden Francos seier i Den spanske borgerkrig i 2019, 100-års jubileum for Mussolinis marsj mot Roma i 2022? Hva med 2033? Selvsagt ikke. Men for Lenin, massemorderen, nummer fire i rekken etter Mao, Stalin og Hitler.

Abrahamson anslår at 75 prosent av alt som er skrevet i Sverige om Lenin er å anse å være av hagiografisk karakter. I en lærebok fra 1971 fremstår han som «Den allvise, allgode och det ofelbara orakel».

Hvordan er det i Norge? Noen ulempe å hylle Lenin og hans regimeetterkommere var/er det ikke. Det gikk dem vel, de fire som hyllet Pol Pot i Kambodsja under masseslaktingen i 1978. To ble professorer – i media(!)– en leksikonredaktør. Den største og blodigste leiren i GULaget, Kolyma, ble først nevnt i vårt største leksikon i 2006. Dagsavisen synes på lederplass, som Rød Ungdom, at Lenin innbyr til bløtkake.

Som lektor i skolen har jeg hørt både lærere og elever si at Lenin var god, systemet bra, at Stalin ødela; et ekko av Khrusjtsjovs tale i 1956. Min kritikk av Lenin har tidvis gitt meg «elskverdigheter» som reaksjonær, fascist, «Burde ikke være lærer». Ikke bare, som forventet, fra museums-SV-ere og Rødt. Kanskje ikke så rart med en slik villfarelse i et land hvor erkekommunisten Eric Hobsbawm er æresgjest, men hvor Robert Conquest knapt er på en pensumliste.

Vi bør følge Abrahamsons protest. Det gjorde ikke utstillingen jeg så på Blindern.