Hybrid-krig i Kosovo

Jon Kværne

Søndag 24. september våknet det lille Balkan-landet Kosovo opp til krigslignende tilstander. En gruppe tungt bevæpnede menn – mellom 30 og 60 personer – satte opp veisperringer og angrep en politipatrulje. I skuddvekslingen som fulgte, ble en politimann drept og to såret. Nye politistyrker kom til, og etter hvert søkte angriperne tilflukt i et ortodokst kloster. Senere samme dag flyktet de til fots over grensen til Serbia. Minst tre av angriperne ble drept.

Angriperne etterlot seg en mengde utstyr: 30 kjøretøy, hvorav to med lett pansring, 60 angrepsrifler og maskingeværer, fire bombekastere og automatiske granatkastere, titalls panservernraketter og dessuten miner, håndgranater og andre eksplosiver. I tillegg ble det funnet 120 uniformer. Angriperne så ut til å ha planlagt en betydelig militær operasjon.

Krigsretorikk

Angrepet føyer seg inn i et mønster. Tidligere har lokale serbere med støtte fra Beograd angrepet både Kosovo-politiet og Nato-styrken KFOR. Den siste tiden har myndighetene i Serbia kjørt en voldsom pressekampanje om at kosovoserberne er utsatt for «terror» og «etnisk rensing» – noe som ikke har rot i virkeligheten. Siden juli har store veggmalerier dukket opp i Serbia med budskapet: «Når hæren vender tilbake til Kosovo.» Slike malerier får bare stå i fred når de har myndighetenes støtte. Krigsretorikken er tydelig, og har vært det i flere år.

Men Serbias bånd til angrepet er langt mer konkrete enn som så. Angriperne ble filmet av en drone, og lederen viste seg å være Milan Radoicic, Nord-Kosovos sterke mann. Han er nestleder i det dominerende lokale partiet, som kontrolleres fra Beograd. I 2021 ble Radoicic satt på USAs sanksjonsliste for smugling av narkotika, våpen og penger, og for å bestikke politikere. Han er også mistenkt for å stå bak drap på en opposisjonspolitiker. De siste årene har Radoicic blitt styrtrik på kontrakter med statlige firmaer i Serbia – vi snakker om hundrevis av millioner kroner – takket være sine tette bånd til Serbias president, Aleksandar Vucic, og kretsen rundt ham.

Dronebildene og dokumenter som ble funnet på åstedet, tvang president Vucic og Radoicic selv til å innrømme at det var han som ledet angrepet. Radoicic hevder at myndighetene ikke visste om det, men det er lite troverdig. Radoicic ble arrestert, men umiddelbart løslatt. Ingen andre av angriperne er arrestert. Videre etterforskning vil vise hvor våpnene kom fra, men både når det gjelder type, produksjonsår og dokumenter, peker mye mot at de er fra Serbia. Det er lite trolig at en slik mengde våpen og kjøretøy kunne krysse grensen uten at serbiske myndigheter var klar over det – grensen mot Kosovo følger de godt med på.

Svak vestlig reaksjon

Angrepet bør være et rødt flagg for Nato: Til nå har man antatt at alvorlige væpnede sammenstøt i Kosovo kan unngås fordi partene respekterer Nato-styrken KFORs kapasiteter. Men KFORs troverdighet er åpenbart svekket: De som arrangerte angrepet, trodde de kunne slippe unna med sine planer. Og gitt den svake vestlige reaksjonen på det serbiske angrepet mot KFOR i mai, der 30 soldater ble såret, er det ikke overraskende at angriperne følte seg selvsikre. Dette er noe Nato bør ta innover seg umiddelbart. Det er også bekymringsverdig dersom KFOR ikke fanget opp denne alvorlige grensekrenkelsen så tidlig som de burde.

Vi må videre ta inn over oss at scenariet med å opprette de facto kontroll over nord, via «høflige grønne menn» – modellen Russland brukte på Krym i 2014 – kunne ha lykkes. Vi bør legge merke til at angriperne hadde med seg langt flere uniformer og våpen enn de selv trengte. Dersom et par hundre paramilitære hadde fått etablert seg omgitt av en vennligsinnet befolkning, tror jeg det ville blitt vanskelig for Kosovo-myndigheten å få gjenvunnet kontroll. Jeg tviler på KFORs – til syvende og sist politisk betingede – vilje til å fjerne slike hybridkrigere. Dette ville ha vært et stort nederlag for Vesten og en sikkerhetsrisiko på lengre sikt. Unnfallenheten Vesten i dag viser på Vest-Balkan, blir utvilsomt studert med interesse av Russland, Kina og andre aktører som i dag er Vestens direkte motstandere. En svak politikk på Vest-Balkan sender også negative signaler når det gjelder vår vilje til å stå løpet ut i Ukraina.

Kursending

Nato vil være i stand til å styrke sine kapasiteter og sin aktsomhet i Kosovo. Men Vestens politikk som helhet trenger en umiddelbar kursendring, for faren er langt fra over. Det serbiske prosjektet vedvarer. Mens Kosovo erklærte sørgedag for politimannen som ble drept, erklærte Serbia tredagers landesorg for de drepte angriperne. Statskontrollert presse flommer over av falske påstander om albansk terror støttet av Vesten.

President Vucics første møte etter angrepet var med den russiske ambassadøren, og de russiske og serbiske fremstillingene er synkroniserte. Det er derfor urovekkende når Russlands viseutenriksminister uttaler: «Det er ingen utsikt til langsiktig stabilitet.» Implisitt varsler han nye angrep. Vi må også forvente videre aksjoner i Bosnia-Hercegovina, der Serbia og det lokale serbiske lederskapet er nær ved å oppnå sitt mål om irreversibel funksjonell deling av landet. I Montenegro har politikere under kontroll fra Moskva og Beograd vært toneangivende siden 2020.

«Serbia er vår partner»

På tross av president Vucics tette bånd til de som undergraver fred og stabilitet i regionen, hans åpenbare løgner om «terror», vedvarende samkjøring med Russland og vedvarende anti-vestlige retorikk, tviholder Vesten på ideen om at «Serbia er vår partner». Selv når vi har mer enn nok kunnskap om aktørene og vet hva de ønsker. Milan Radoicic, som ledet det nylige angrepet, var godt kjent fra før. Likevel presser Vesten Kosovo til å gå med på en ny administrativ innretning som ville gitt nettopp denne mannen og hans likemenn mer makt. Men vestlige diplomater ser ut til å lukke øynene for slike godt kjente fakta og fortsetter å appellere til «begge partene» om å «senke spenningen».

I stedet burde de insistere på at Serbia stiller de ansvarlige for voldshandlingene for retten – på troverdig vis. Dessverre uteblir reaksjoner på Serbias væpnede angrep mot Kosovo og Nato, og det gir grunn til pessimisme. Vestlig vilje og evne til å trekke konklusjoner av kunnskapen vi allerede har, virker fraværende.

Om det blir nye konflikter i regionen eller ikke, avhenger av Vesten. Av om vi gir destruktive aktører det spillerom de er avhengige av, eller om vi tar den belastningen det er å stå opp for de som kjemper for demokrati og rettsstat.

Kun om vi velger det siste, får vi fred og utvikling på Vest-Balkan.

Jon Kværne er tidlegare assistent for forsvars­attacheen ved Den norske ambassaden i Beograd (2019–2021).