KUNST

ERLING SIGVARD SKAUG

OSLO

Filosof Arild Pedersen omtaler den 18. august Aksel Waldemar Johannessen under overskriften «Den gløymde målaren». Omtalen fremtrer som en panegyrisk oppfølging av Haakon Mehrens årelange kampanje for Johannessen, som han har utropt til «geni», angivelig over Munch og på linje med Michelangelo. Mehren har kjøpt hans efterlatte bilder og vil ha dem plassert i et offentlig museum. Det har hittil vært forgjeves. Han tilbyr nå Oslo kommune 1 million kroner for å innlemme dem i samlingene.

Det er to svakheter ved Pedersens omtale: 1) Mehren har sørget for at maleren nettopp ikke er glemt. 2) Mehrens og enkelte andres vurdering baseres primært på bildenes motiver (fattigdom, alkoholisme, østkant), ikke på kunstnerisk kvalitet. Billedkunstner Gro Finne påpeker i Klassekampen («Det overvurderte ‘geniet’», 19. august) at «genialitet ikke er (noe) man kan mase seg til, slik Haakon Mehren gjør», og anser Johannessens bilder som banale illustrasjoner. Snart 100 år efter hans død har hans i og for seg lett tilgjengelige, figurative skildringer ikke overbevist.

Mehren tyr da til en konspirasjon: Johannessens manglende anerkjennelse skyldes angivelig at Nasjonalgalleriets tidligere direktør, Knut Berg, i sin tid «med alle midler» hindret at bildene ble vist (Klassekampen 9. august). Påstanden faller på sin egen absurditet. Mehren har angivelig holdt påstanden skjult, for ikke å svekke Norges omdømme. Men efter Bergs død er det altså fri bane. Tilsvar kan ikke lenger ventes. Arild Pedersens ekko av Mehrens versjon lyder slik:

«Det er nærliggjande, men noko sjablongaktig å tenka seg at kunst som på så direkte vis syner eit slikt tilvære, må vera ’entartet’ for dresskledde og St. Olav-dekorerte kunsthistorikarar frå beste vestkant.»

Banal ideologisering og lummer brunskvetting burde ligge hinsides debattnivået for en fagfilosof. Dette er ingen kunstdebatt, av åpenbare grunner.

Erling Sigvard Skaug er Professor emeritus i konservering
og kunstteknologi ved
Universitetet i Oslo