Fregattane

Einar Ebbesen

I disse dager pågår rettsaken mot offiseren som var vaktsjef på bro da KNM «Helge Ingstad» kolliderte og sank i Hjeltefjorden i 2018. Statsadvokaten har vurdert hele sakskomplekset og tatt ut tiltale mot vaktsjefen. Han mener dermed at vaktsjefen alene skal bære ansvaret for ulykken.

Vaktsjefen er tiltalt for uaktsom forvoldelse av sjøskade og brudd på militær straffelov. Strafferammen er til sammen på opp mot fem års fengsel. De sammenligner vaktsjefen på det avanserte krigsfartøyet med føreren av en fritidsbåt. Etter min mening er dette en grov feilvurdering som strider mot all fornuft og folks rettsfølelse. Jeg får stadig spørsmål om hvorfor det er slik.

I løpet av de første ukene av den lange rettssaken har vi hørt et aktorat som gjør det de kan for å «sverte» fartøyets vaktsjef, til dels med aggressiv fremferd.

I forrige uke vitnet en av fartøyets øvrige offiserer som også er god venn av den tiltalte vaktsjefen. På slutten av vitnemålet ba han om å få si noe:

«Det er urettferdig at han er den eneste som sitter her, og at han er tiltalt. Saken er mer kompleks. Mange hadde en rolle. Det var et annet skip og en trafikksentral involvert. Plutselig er han ansvarlig for alt som skjedde. Det synes jeg er vanskelig å oppleve.»

Han har fullstendig rett.

Det som har kommet frem i retten så langt, underbygger til fulle uttalelsen til vaktsjefens kollega og venn – det er både urettferdig og uverdig. Selv om han skulle bli frifunnet, er dette en rettsprosess som aldri skulle vært gjennomført.

Gjennom flere rapporter etter havariet har det kommet klart frem at det ikke bare er én årsak til kollisjonen og fregattens etterfølgende havari. Havarikommisjonens rapport har dokumentert at Sjøforsvarets opplæring av besetningen manglet viktige elementer. Faktisk så viktige elementer at de ikke hadde forutsetninger for å håndtere scenarioet de sto i ulykkesnatten. Som nok et eksempel kan jeg vise til at Sjøforsvarets egen rapport entydig konkluderer med at det ikke finnes én enkeltstående årsak til ulykken. Da kan det heller ikke være én persons eventuelle feilvurderinger som skal være gjenstand for påtale og straff.

Ordet systemfeil har vært gjennomgående i all omtale av denne ulykken. Jeg vil påstå at det som nå foregår i tingretten, også er en systemfeil – en grov systemfeil.

Her er det mange og mye som har sviktet. Rapportene (og fakta) peker på flere ting, som for eksempel:

TS «Sola» forlater kai og seiler nordover på feil side av leden. De seiler med tente, kraftige, forovervendte lyskastere som skjuler navigasjonslysene og «maskerer» at det er et fartøy som kommer. I tillegg brukte de utydelig og uryddig radioprosedyre, slik at det ikke var mulig å forstå hvem som snakket.

Situasjonen som ble overlevert fra avtroppende vaktsjef var ikke i samsvar med virkeligheten.

Trafikkstasjonen på Fedje, som skal ha kontroll på all trafikk i det aktuelle området, hadde ikke oversikt og ga ingen hjelp til vaktsjefen på «Helge Ingstad». Trafikkstasjonens oppgave er å «informere, organisere og overvåke skipstrafikken i definerte tjenesteområder langs kysten» dette for «å forenkle brobesetningens oppgaver og redusere sannsynligheten for feilhandlinger, feilvurderinger og bevisste regelbrudd». Gjorde de det? Vaktsjefen hadde ikke hørt noe fra trafikksentralen om at et tankskip var på vei ut fra terminalen på Sture.

Og hvor var fartøyets sjef oppi dette? Han lå og sov. Ikke noe galt i det. Alle må ha søvn. Men, det at fartøyet seilte i et av kystens fem definerte risikoområder med stor trafikktetthet og mye trafikk med farlig og/eller forurensende last, burde kanskje ført til en annen vurdering. Han burde vite hvem som var vaktsjef og være kjent med hans kompetanse og erfaring.

I det tidligere Tjenestereglement for Sjøforsvaret stod det at «sjefen har ansvaret for det skip eller den styrke som er underlagt ham». Sjefen har altså ansvaret for alt om bord, for navigering og manøvrering, het det i håndbok for menige. Oppgaver kan man delegere, ikke ansvaret.

Men – kanskje mest alvorlig – Sjøforsvaret har sviktet ved å la kravet om antall seilende fartøyer være overordnet kravet til kompetanse og erfaring hos besetningene om bord. Dette er en utvikling vi har sett i lang tid. Etter levering av de nye fregattene kom det mye kritikk for at de lå for mye til kai på Haakonsvern. Dette førte blant annet til store omorganiseringer hvor landorganisasjonen ble nedprioritert og tømt for folk som kunne gå om bord. Ikke alle hadde tilstrekkelige kvalifikasjoner for å fylle stillingene de ble satt til. Samtidig ble landorganisasjonen, som hadde som oppgave å utdanne og trene fartøysbesetningene, også svekket.

Dette er et ansvar som hviler på både sjefen for Marinen og sjefen for Sjøforsvaret. De er begge sjefer – men tar de ansvar?

Jo mer jeg tenker på denne saken, jo klarere blir det at det er andre enn den uerfarne vaktsjefen som burde sitte på tiltalebenken – eller, de burde i det minste sittet der sammen med ham.

Einar Ebbesen er pensjonert kommandør.