Salten

Stig Skreslet

I Håvard Rem sin fine artikkel om Salten i Dag og Tid nr. 48, skrev han om folk i Rødøy og Meløy som heller ønsker å tilhøre Helgeland. Det dreier seg nok ikke bare om individuelle følelser av tilhørighet, men også om rotfestet identitet som fortsatt ligger i kulturen. Som marinbiolog ved Nord universitet siden 1975 har jeg en del fartstid med forskningsfartøy i området og er som båtglad helgelending rimelig farvannskjent.

Når du følger hurtigruteleia sørover fra Bodø, seiler du gjennom Gildeskål kommune, der Elias Blix og en internasjonalt anerkjent havforsker, Oscar Sund, ble født. Idet du kommer ut i Fugløyfjorden med Fugløya i nord passerer du minnesmerket over KNM «Uredd» på sørsiden. Ubåten gikk på en tysk mine og sank i 1943, på tur inn fra Vestfjorden for å landsette sabotører.

Du forlater Gildeskål når du passerer Helgelandsflesa, det vil si den ene av to «fleser» som ligger i hver sin ende av Helgeland. Begge er uanselige samlinger av holmer og skjær som gjemmer seg bort i kartet om du ikke ser nøye etter. Den nordre Helgelandsflesa ligger omtrent midt i Fugløyfjorden, som er et fryktet havområde, fordi uvær fra alle vestlige retninger roter opp grusom sjø. Derfra går leia sørover mellom Støttvær i vest og Kunna, en liten halvøy på innsiden.

Du er nå kommet til Helgeland og kan puste lettet ut i «den stille fjerding» i Meløy kommune, en forunderlig beskyttet kyststrekning der seilere alltid savner vind. Der måtte gamle lofotfiskere på tur sør eller nord ro sine åttringer, eller velge å seile utaskjærs. Her finner du et folk som er uforferdet på havet, men like vennlige som været, med smilet på lur. Den kjente «kong Glad», skøyteløperen Hjallis, Hjalmar Andersen, var født i Rødøy kommune og hadde noe med seg derfra. Det er ikke til å forundre seg over at folk i de to kommunene uvillig oppgir sin identitet som nordhelgelendinger.

Videre sørover kan du fare innaskjærs hele vegen, til du passerer Brønnøysund. Derfra må du fare et godt stykke i åpent hav til du passerer den andre Helgelandsflesa, i sør. Forunderlig nok heter den bare Helgelandsflesa på kartet, kanskje fordi den ligger på Sør-Helgeland, der man for tiden mener at Helgeland består av kommunene sør for Korgfjellet. Lesere av Dag og Tid har nok fått med seg at det offentlige ordskiftet mellom nord og sør er fryktelig betent, forårsaket av stridigheter om både sykehus og storflyplass.

Kanskje skulle kamphanene møtes i et ingenmannsland, for eksempel på ei lita øy som ligger halvvegs mellom de to flesene, litt sør for Nesna, i munningen av Ranfjorden, i Leirfjord kommune, som nok forskrever seg litt mellom nord og sør. Øya kalles Finnkona på kartet, men småbruket som lå der, het Finkonna i gamle dokumenter. Det er et dialektisk uttrykk for en vakker kvinne som forskningsfartøyets skipper, som var meløyfjæring, brukte da han pekte henne ut idet vi seilte forbi på slutten av 70-tallet. Hun lå naken på rygg halvt nedsenket i havet med bryst, lår og mage over vann, med et lite kjerr høvelig plassert, til forlystelse for enhver lengtende lofotfisker på heimtur. I dag er Finkonna ustelt og lurvet fordi Helgeland skogselskap som kjøpte øya for et hundreår siden, har plantet sitkagran og andre utekkelige påvekster, men ser man godt etter og bruker litt fantasi, er hun er der fortsatt.

Vi som bor i nord, må erkjenne at Helgelands tusenårige storhetstid skjedde mellom Vega og Alstadhaug, der vikingtidens småkonger, dansk adel og Petter Dass brukte innland og avkroker på kysten som kilde til rikdom. Utmarkene rundt Ranfjorden var befolket av skattlagte sjøsamebygder som syslet med alt fra båtbygging og kystfiske til skogbruk, sanking og jakt til fjells. I dag er området et episenter for vekst som drar til seg mange samfunnsgoder uten respekt for gammel storhet. Skulle Finkonna ønske seg noe, bortsett fra litt klipp og stell, må det være respekt for helgelendingers identitet og gamle grensemerker, og fred mellom sør og nord, fra fles til fles.