Felling av ulv

Alette Sandvik

I et intervju i Dag og Tid 6. januar kommer Hanne Alstrup Velure (USS) med en rekke påstander om ulv som ikke kan få stå uimotsagt.

For det første betviler hun, som mange andre som befinner seg på denne siden av ulvedebatten, at ulven er truet i Norge. Ulv er en norsk art på linje med hare og ekorn, som dessverre står listet på rødlisten som kritisk truet. Ulven i Norge er i en veldig alvorlig situasjon ettersom det er svært få reproduserende individer som i tillegg lider av ekstremt høy innavlsgrad. Det er åpenbart at økt dødelighet (som følge av jakt) i en kritisk truet bestand vil gjøre bestanden mer truet.

Velure påstår i intervjuet at det er en overdrivelse at det er mye innavl i den norske ulvebestanden. Ifølge forskning fra NINA så er det funnet svært liten genetisk variasjon og ekstrem grad av innavl hos ulv i Skandinavia. Velur, som er politiker, kan så klart ha sine egne meninger om ulv, men egne biologiske fakta kan hun ikke ha.

I vedtaket om å skyte 21 ulver innenfor ulvesonen i år blir det slått fast at det ikke er tap av beitedyr som er årsaken til at man ønsker å felle et kritisk antall ulver. Isteden er det hensynet til dem som av en eller annen grunn ikke liker ulv, eller de svært få som ønsker å slippe jakthundene sine løs innenfor ulvesonen, skjult bak vage uttrykk som «tillit til forvaltningen».

Selv om man definerer ulvebestanden til å gjelde den samlede sørskandinaviske bestanden, så har vi her i Norge et selvstendig ansvar for å sørge for at ulven bevares som art på norsk jord. Juridisk må forvaltningen av ulv forholde seg til bestanden i Norge, ettersom Norge er det arealet hvor den nasjonale forvaltningen har myndighet og ansvar. Populasjonsgenetisk trenger denne bestanden å vokse seg ut av den genetiske flaskehalsen så fort som mulig. Og den trenger at flere individer overlever turen gjennom reinbeiteområdene i nord. Sist det kom en genetisk viktig ulv inn i Norge fra den finsk-russiske stammen, så ble den skutt med velsignelse fra Klima- og miljødepartementet.

Videre påstår Velure at Norge ikke bryter noen lover når det gjelder ulven. Nå har staten tapt i to rettsrunder for å ha gitt tillatelse til lisensjakt innenfor ulvesonen. I disse sakene har et av de sentrale momentene vært om det er innenfor loven å bruke det politisk satte bestandsmålet som øvre grense, slik at man alltid kan skyte ulver når bestanden består av flere enn 4­–6 familiegrupper.

Dette har retten så langt sagt er ulovlig. Det må mer til enn oppnådd bestandsmål, påstått ulvefrykt og stor jaktglede for å skyte ut familiegrupper innenfor den norske ulvesonen. Heldigvis! Men dette er forhold som den sittende regjering nå ønsker å utfordre i høyesterett.

Det er et voldsomt press fra enkelte grupper om å få skyte mest mulig ulv. Mange av våre regjeringsmedlemmer fra Sp har også åpent ytret at de ikke ønsker ulven som art i Norge. Realiteten er at vi lever i en naturmangfoldkrise og trenger å stå sammen om en stor omstilling for bevaring av mer vill natur og større bestander av ville dyr.

Det politisk bestemte bestandsmålet for ulv i Norge er 4–6 flokker. Et ekstremt lavt tall når det gjelder å ta vare på en genetisk frisk ulvebestand i et langsiktig perspektiv. Måten man forvalter ulven på i Norge, der bestandsmålet blir sett på som maksimumsmål, er unikt for hele Europa. Ingen andre land har et tak for hvor mange av en kritisk truet art man skal ha.

Velure har sin tydelige agenda der hun ønsker minst mulig ulv i Norge, angivelig av hensyn til tap av beitedyr og trusselen mot kulturlandskapet. Det har aldri vært så lite tap til beitedyr i Norge som nå, og det er ikke ulven sin skyld at det norske kulturlandskapet blir borte.

Når det gjelder tingrettsdommeren som nylig ble tatt av saken etter press fra staten i ulverettsaken, så er det svært useriøst fra statens side å utøve press mot tingrettens dommere på denne måten. Hvis vedkommende tingrettsdommer, som hadde hatt et verv i MDG for mange år siden, hadde gjennomgått vanlig prosedyre for habilitetsvurdering, så hadde han ikke blitt tatt av saken. Nå har vi isteden en situasjon der staten har presset en dommer ut av en sak fordi de mente han kunne ha et avvikende syn når det gjelder rovdyr.

Det vi i Foreningen Våre Rovdyr og andre norske naturvernorganisasjoner kjemper for, er en seriøs forvaltning av ulv der forskere blir hørt på og ulvene blir behandlet på en etisk forsvarlig måte. At vi må kjempe mot vår egen stat for å oppnå dette, er skammelig.

Alette Sandvik er biolog og dagleg leiar i Foreningen Våre Rovdyr.