Kildekritikk og 1940
Ammunisjonsutdeling til norske soldater ved Norderhov kirke på Ringerike foran kampene i Haugsbygd i april 1940.
Foto: NTB
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Historie
Erik Thomassen fastholder i Dag og Tid at det er en myte at ubrukeliggjorte våpen spilte noen rolle under mobiliseringen av 2. og 4. divisjon i. Fordi han ikke har funnet noen rapporter om det fra felttoget.
Det er nok for enkelt. Dette var så sensitivt etter krigen at det aldri blir nevnt eller drøftet i det svære materialet fra Stortingets eller Forsvarets undersøkelseskommisjoner. Men det er mulig å finne ut av hvis man tar den møysommelige jobben med å gjennomgå innmeldte inventaroversikter i Generalstabens arkiv fra før krigen. Først når man kjenner hvordan lagringen var for hver avdeling, kan man vurdere om eller hvordan det eventuelt påvirket hendingene som avdelingene ble innviklet i.
Noe kom likevel på trykk om dette etter krigen. Oberst Jørgen Jensen, som var sjef for Dragonregiment nr. 2, skrev i 1947 i boka Krigen på Hedmark at han rett før 9. april fikk satt i stand geværbeholdningene til regimentet. Ved noen avdelinger som hadde vært innkalt til nøytralitetsvakt, lot man beholdningene være intakte etter at perioden var over, slik oberst Arne Dahl skrev i Med Alta bataljon mot tyskerne i 1945. For øvrig var det spesielle omstendigheter på Nordvestlandet og i Nord-Norge, hvor mobiliseringen kunne foregå i en viss ro, som gjorde at man der fikk mye i orden. Men ellers i landet var det vanskeligere.
Siden 1923 var tennstempler og stempelfjærer for tyngre våpen i 1. divisjon lagret på Oscarsborg, som ble vurdert som helt sikker mot «ondsindede» arbeidermasser. Slik var det også andre steder der det var festninger, som i Kristiansand, Bergen og Trondheim. I Trøndelag fikk dette katastrofale følger, akkurat som i Østfold. Tyskerne kom seg forbi Agdenes festning uten særlig motstand om morgenen 9. april og tok Trondheim uten kamp. Artilleriregiment nr. 3 hadde store mengder av kanoner og haubitser. Men de var ubrukeliggjort og kunne ikke brukes til motstand. Tyskerne tok dem i stedet. Seinere fant de de bortgjemte tennstemplene og stempelfjærene og fikk skytset i orden. Lett bevæpnede norske frivillige kunne ikke stå seg mot tyskernes norske kanoner. Dermed vant tyskerne ikke bare Østfold, men også de sentrale delene av Trøndelag, nesten uten sverdslag. Ubrukeliggjorte våpen var en viktig del av årsaken. Det er ingen myte.
For de allierte betydde hendingene i Trondheim et kjempeproblem. De hadde utviklet en plan om å stoppe tyskerne på marsj nordover fra Oslo. Men nå kom tyskerne på offensiven ut av Trondheim både mot nord og sør. De allierte hadde gått i land i Romsdalen og Namsos fordi tyskerne hadde overtatt Agdenes festning. Tyske styrker var overlegne, med et intakt norsk artilleri og svære beholdninger av norske granater, og feide vekk motstanden. Noen dager senere var det slutt. Ubrukeliggjøringen av artilleriet til AR 3 var altså indirekte helt avgjørende for det allierte sammenbruddet nord og sør for Trondheim. Dermed opphørte all motstand i Sør- og Midt-Norge. Det er ingen myte.
I krig påvirker både ytre og indre faktorer hendingene. De ytre i vår sammenheng er velkjente. Ubrukeliggjøringen av våpen, som var en del av sikkerhetsforanstaltningene mot arbeiderbevegelsen, hørte til de indre. De var ledd i et helt system av tiltak som hang sammen og forutsatte hverandre. Det viktigste av disse var ordningen med stille og delvis mobilisering. Det gikk ut på at mannskapene skulle innkalles per. brev av sikkerhetsgrunner. Dette var den eneste mobiliseringen som var forberedt. Nesten ingen rakk å få disse brevene. Derfor må den mobiliseringen som faktisk fant sted, betraktes som frivillig.
Det stemmer, som Thomassen skriver, at det på de stedene der dette kunne skje i ordnede former, etter hvert var rikelig med intakte håndvåpen. Men han misforstår igjen når han skriver at det gjaldt «langt flere enn det planene tilsa». For hvilke «planer» var det snakk om? Den stille og delvise mobiliseringen som ble beordret, omfattet «etter planen» bare et lite antall avdelinger i de fem brigadene i sør, langt mindre enn det store antallet avdelinger som «etter planen» skulle vært innkalt ved åpenlys og alminnelig mobilisering. Men det var altså ikke forberedt.
Det er ikke noen myte at våpen var ubrukeliggjort inntil krigen kom. Det er heller ikke en myte at dette fikk betydning. Særlig når man hever blikket og tar i betraktning at stille mobilisering var ledd av samme sikkerhetsforanstaltninger mot «den indre fiende». Det utelukker sjølsagt ikke at også andre faktorer fikk betydning for utviklingen av felttoget.
Lars Borgersrud er historikar.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Historie
Erik Thomassen fastholder i Dag og Tid at det er en myte at ubrukeliggjorte våpen spilte noen rolle under mobiliseringen av 2. og 4. divisjon i. Fordi han ikke har funnet noen rapporter om det fra felttoget.
Det er nok for enkelt. Dette var så sensitivt etter krigen at det aldri blir nevnt eller drøftet i det svære materialet fra Stortingets eller Forsvarets undersøkelseskommisjoner. Men det er mulig å finne ut av hvis man tar den møysommelige jobben med å gjennomgå innmeldte inventaroversikter i Generalstabens arkiv fra før krigen. Først når man kjenner hvordan lagringen var for hver avdeling, kan man vurdere om eller hvordan det eventuelt påvirket hendingene som avdelingene ble innviklet i.
Noe kom likevel på trykk om dette etter krigen. Oberst Jørgen Jensen, som var sjef for Dragonregiment nr. 2, skrev i 1947 i boka Krigen på Hedmark at han rett før 9. april fikk satt i stand geværbeholdningene til regimentet. Ved noen avdelinger som hadde vært innkalt til nøytralitetsvakt, lot man beholdningene være intakte etter at perioden var over, slik oberst Arne Dahl skrev i Med Alta bataljon mot tyskerne i 1945. For øvrig var det spesielle omstendigheter på Nordvestlandet og i Nord-Norge, hvor mobiliseringen kunne foregå i en viss ro, som gjorde at man der fikk mye i orden. Men ellers i landet var det vanskeligere.
Siden 1923 var tennstempler og stempelfjærer for tyngre våpen i 1. divisjon lagret på Oscarsborg, som ble vurdert som helt sikker mot «ondsindede» arbeidermasser. Slik var det også andre steder der det var festninger, som i Kristiansand, Bergen og Trondheim. I Trøndelag fikk dette katastrofale følger, akkurat som i Østfold. Tyskerne kom seg forbi Agdenes festning uten særlig motstand om morgenen 9. april og tok Trondheim uten kamp. Artilleriregiment nr. 3 hadde store mengder av kanoner og haubitser. Men de var ubrukeliggjort og kunne ikke brukes til motstand. Tyskerne tok dem i stedet. Seinere fant de de bortgjemte tennstemplene og stempelfjærene og fikk skytset i orden. Lett bevæpnede norske frivillige kunne ikke stå seg mot tyskernes norske kanoner. Dermed vant tyskerne ikke bare Østfold, men også de sentrale delene av Trøndelag, nesten uten sverdslag. Ubrukeliggjorte våpen var en viktig del av årsaken. Det er ingen myte.
For de allierte betydde hendingene i Trondheim et kjempeproblem. De hadde utviklet en plan om å stoppe tyskerne på marsj nordover fra Oslo. Men nå kom tyskerne på offensiven ut av Trondheim både mot nord og sør. De allierte hadde gått i land i Romsdalen og Namsos fordi tyskerne hadde overtatt Agdenes festning. Tyske styrker var overlegne, med et intakt norsk artilleri og svære beholdninger av norske granater, og feide vekk motstanden. Noen dager senere var det slutt. Ubrukeliggjøringen av artilleriet til AR 3 var altså indirekte helt avgjørende for det allierte sammenbruddet nord og sør for Trondheim. Dermed opphørte all motstand i Sør- og Midt-Norge. Det er ingen myte.
I krig påvirker både ytre og indre faktorer hendingene. De ytre i vår sammenheng er velkjente. Ubrukeliggjøringen av våpen, som var en del av sikkerhetsforanstaltningene mot arbeiderbevegelsen, hørte til de indre. De var ledd i et helt system av tiltak som hang sammen og forutsatte hverandre. Det viktigste av disse var ordningen med stille og delvis mobilisering. Det gikk ut på at mannskapene skulle innkalles per. brev av sikkerhetsgrunner. Dette var den eneste mobiliseringen som var forberedt. Nesten ingen rakk å få disse brevene. Derfor må den mobiliseringen som faktisk fant sted, betraktes som frivillig.
Det stemmer, som Thomassen skriver, at det på de stedene der dette kunne skje i ordnede former, etter hvert var rikelig med intakte håndvåpen. Men han misforstår igjen når han skriver at det gjaldt «langt flere enn det planene tilsa». For hvilke «planer» var det snakk om? Den stille og delvise mobiliseringen som ble beordret, omfattet «etter planen» bare et lite antall avdelinger i de fem brigadene i sør, langt mindre enn det store antallet avdelinger som «etter planen» skulle vært innkalt ved åpenlys og alminnelig mobilisering. Men det var altså ikke forberedt.
Det er ikke noen myte at våpen var ubrukeliggjort inntil krigen kom. Det er heller ikke en myte at dette fikk betydning. Særlig når man hever blikket og tar i betraktning at stille mobilisering var ledd av samme sikkerhetsforanstaltninger mot «den indre fiende». Det utelukker sjølsagt ikke at også andre faktorer fikk betydning for utviklingen av felttoget.
Lars Borgersrud er historikar.
Fleire artiklar
Morten Søberg er direktør for samfunnskontakt i SpareBank 1 og har skrive fleire essaysamlingar om økonomi, politikk og skriftkultur.
Foto: Spartacus
Fall og vekst i Sør-Atlanteren
Morten Søberg er best når han ser vidare enn pengestellet.
I heimen sin på Norneshaugane ved Sogndal har Idar Mo forfatta eit hundretal innlegg om norsk samferdslepolitikk, dei fleste om uforstanden i satsinga på jernbanen.
Foto: Per Anders Todal
Talknusaren og den store avsporinga
For Idar Mo i Sogndal er ikkje buss for tog noko å sukke over. Det er framtida.
Tanya Nedasjkivska i Butsja i Ukraina sørger over ektemannen, som var mellom dei mange myrda sivilistane som russiske invasjonsstyrkar på retrett lèt etter seg langs gatene i 2022.
Foto: Rodrigo Abd / AP / NTB
«Utan den militære støtta ville Ukraina i dag vore okkupert av Russland.»
Kart: Anders Skoglund, Norsk Polarinstitutt
Arvingane til Amundsen
Om lag 200 menneske vitjar Sørpolen kvart år. Denne sesongen sette fire nordmenn av garde på ski. Ikkje alle kom fram.
Hübner (t.v.) mot verdsmeister Karpov i 1979.
Foto: Rob Croes / Anefo
Doktor utan fjas
Den mest akademiske sjakkspelaren i historia døydde sundag 5. januar, 76 år gamal.