Miljø

Øystein Sjølie

Daniel Sollien og Anders Christian Sørby fra Extinction Rebellion omtaler meg og min bok Oljeboka: Slik gjør norsk olje og gass verden til et bedre sted i Dag og Tid 30. august. Innlegget deres er en respons på Dag og Tids intervju med meg 23. august.

Innledningsvis påstår de jeg mener at «det verste som kan skje på grunn av klimaendringer [er] at verdiskapingen i verden kommer til å være 2,6 prosent lavere i år 2100». Dette er ikke sant. Det er ikke så rart at Sollien og Sørby ikke har lest boka mi, men også i Dag og Tid-intervjuet er jeg sitert på risiko for at dette anslaget er for lavt, at skader på natur ikke er med, og at fordelingen av dette tapet er langt fra rettferdig fordelt. At verdiskapingen i verden blir 2,6 prosent lavere på grunn av klimaendringer er langt fra det verste som kan skje. Påstanden til Sollien og Sørby er en løgn som Dag og Tid ikke burde satt på trykk.

Sollien og Sørby peker videre på at jeg i intervjuet la vekt på et anslag fra en rapport fra FNs klimapanel (IPCC) fra 2018, mens IPCC i 2023 også presenterte anslag som indikerte langt større skader. Det stemmer, men også i 2023-rapporten ligger nesten alle anslagene på omfang av klimaskader mellom 0 og 5 prosent av verdens verdiskaping hvis temperaturøkningen blir under 4 grader.

Hvis skadene av klimaendringer skulle bli på 2,6 prosent av verdens BNP, virker dette moderat. Ikke desto mindre vil også dette innebære omfattende skader, og det vil ikke være vanskelig å finne grunnlag for at klimaendringene fører til «flere farer for økosystemer og mennesker», «økt dødelig og sykelighet», «mat-, vann og vektorbårne sykdommer», som Sollien og Sørby skriver om, og mye annet. De to oppsummerer imidlertid dette med at klimaendringer kan være en «dødsdom for milliarder av mennesker». En slik dødsdom står det ikke om i IPCCs rapporter, og er suget av eget eller andre dommedagsprofeters bryst. IPCC anslår derimot at levekårene over hele verden vil fortsette den store fremgangen, klimaendringer eller ikke klimaendringer.

Hovedpoenget i boka er imidlertid ikke dette, men om hva som er en fornuftig innretning av klimatiltak, både i Norge og i verden. Om skadene ved klimaendringene blir voldsomt store eller bare moderate, spiller ikke all verdens rolle for dette. Som vi er enige om, er det særlig bruk av fossil energi som endrer klimaet. Hvis denne bruken var uviktig for menneskelig velferd, ville det være lett å løse klimaproblemet. Et forbud mot å utvinne og bruke fossil energi ville fikse biffen. Extinction Rebellion Norges viktigste klimatiltak er også å forby oljeutvinning i Norge.

Hvis bruk av fossil energi derimot spiller en rolle for mange verdifulle aktiviteter, er utfordringen vanskeligere. Vi må da avveie gode og motstridende hensyn.

IPCC gir i sin siste rapport en indikasjon på at dette er en vanskelig avveining. Panelet anslår at hvis verden fortsetter med dagens klimapolitikk, vil antall sultne mennesker i verden falle fra 600 millioner i 2020 til 250 millioner i 2050. Dersom vi i stedet gjennomfører en strengere klimapolitikk i tråd med halvannengradersmålet, blir det i stedet 400 millioner som sulter. Dyrere energi fører til dyrere mat og til at mer av maten blir brukt som biodrivstoff. Dette illustrerer at IPCC uansett venter en fortsatt fremgang fra i dag, men også at klimapolitikk har store kostnader. Anslaget på 400 millioner sultne hviler imidlertid på en rasjonell klimapolitikk, noe som særlig innebærer avgifter på utslipp overalt.

Sollien og Sørby avslutter med en oppfordring om at «vi må rydde opp i matsystemene». Er en del av denne «opprydningen» å legge ned norsk oljeutvinning, en aktivitet som er verdifull også med høye klimaavgifter, og som gir oss olje og gass som moderne matsystemer er fullstendig avhengig av, til produksjon av kunstgjødsel eller drift av landbruksmaskiner og lastebiler? Det virker ikke som IPCC er enige i det.