I valgkampen i USA for fire år siden var det i ett område og blant én befolkningsgruppe at Hillary Clinton gjorde det veldig mye bedre enn hva Joe Biden gjorde i år: blant eksilcubanerne i Miami-området i Florida. Begge de demokratiske kandidatene tapte det strategisk viktige slaget om Florida – som Barack Obama hadde vunnet i 2012. Men i Miami Dade, det største valgdistriktet i delstaten, med sterkt innslag av cubansk-amerikanere, vant Clinton en knockoutseier på over 30 prosentpoeng, mens Biden bare fikk en fordel på 7. Om vi går ned til selve det cubanske kjerneområdet i Miami, Hialeah, stakk Trump av med to tredjedeler av stemmene, mens han bare så vidt slo Clinton for fire år siden.

Nye pendlere

Kampen om de cubanske velgerne i Sør-Florida sier mye, ikke bare om amerikansk politikk, men om Cuba. Lenge var eksilcubanerne samlet i kampen mot Castro-regimet, og de dikterte i stor grad USAs hatske Cuba-politikk gjennom sin strategisk viktige valgposisjon og rause pengebruk. Under Obamas presidentskap ble denne tradisjonen brutt. Han slo inn på en normaliseringslinje overfor Cuba og fikk store deler av de yngre eksilcubanerne med seg på dette. I løpet av hans andre periode kom så mange som 125.000 nye, unge cubanere til Florida. Det skjedde en årelating av de best utdannede ungdommene på øya. Men enda flere kunne reise fritt fram og tilbake. Det ble normalt å pendle mellom Havanna og Miami. Cubanere opplevde at den kalde krigen var over, og nøt det.

Da Obama besøkte Havanna i mars 2016, mens viktige reformer ble gjennomført på Cuba, skapte han begeistring og håp om at det cubanske samfunnet endelig skulle åpne seg – økonomisk og politisk. Yngre cubanere både på øya og i Florida begynte å tro på at veien til forandring ville gå gjennom dialog og en slutt på den amerikanske embargoen. Presidentkandidat Clinton gikk i sin bok Hard Choices sterkt inn for å oppheve embargoen og intensivere dialogen. Dette hadde hun ikke gjort uten å vite at det ville være en vinnersak i Sør-Florida, hvilket det også viste seg å være.

Utakk til Obama

I løpet av Trumps presidentperiode har det skjedd dramatiske endringer i denne velgergruppa. Guillermo Grenier ved Florida International University som i mange år drevet et meningsmålingsprosjekt kalt Cuba Poll, vet mer om dette enn noen andre. Han har fastslått at tre fjerdedeler av de cubanerne som ankom i Obamas presidentperiode, og som nå har stemmerett, foran 2020-valget registrerte seg som republikanere og høyst sannsynlig stemte republikansk, på en president som har innført tøffere sanksjoner mot Cuba enn noen tidligere president. 60 prosent av cubansk-amerikanerne støtter nå USA-embargoen mot eget hjemland, det høyeste tallet siden Obama overtok som president. Enda flere, 73 prosent, støtter regimeskifte i Havanna.

Unge cubansk-amerikanere har rett og slett gått fra å tro på forsoning til å støtte et amerikanskledet regimeskifte. Hvordan kan en forklare den forandringen som har skjedd?

Tøffe-Trump

Den viktigste årsaken ligger etter alt å dømme i tapte illusjoner. Cubansk ungdom, enten de kom seg til utlandet eller ble boende på øya, så at dialogen med USA bare ble møtt med en stans i de reformene som Raúl Castro hadde innledet. Den gamle garde i kommunistpartiet, «hard-linerne», begynte å se på den blide, svarte presidenten som en trussel mot partiets legitimitet. Dette ga på sett og vis den nye presidenten, Trump, rett i at dialog var nytteløst. Gjennom stadige besøk i Miami skrudde han opp krigsretorikken og sanksjonene, og det gikk rett hjem, ikke bare blant de gamle Castro-haterne men også blant de yngre, som hadde begynt å miste håpet om et åpnere hjemland. Da Trump i valgkampen anklaget Biden for å være både sosialist og kommunist, virket det sterkt mobiliserende uansett hvor usant det var. Han traff også en annen cubansk og latinsk streng som flere har pekt på: machofaktoren. Tøff tale slår an når motparten ikke vil gi seg. At Trumps presidentskap på mange måter har undergravd det amerikanske demokratiet som de fleste cubanere sier de liker, blir mindre viktig enn at han er den tøffeste antikommunisten som sier han vil gjøre hva som helst for å fjerne et uforanderlig regime i Havanna.

«Kryptokommunister»

Mens mangemilliardær og ekskandidat Bloomberg brukte 100 millioner dollar på støtte til demokratene i Florida, drev det velsmurte republikanske partiapparatet blant eksilcubanerne en langt mer effektiv grasrotkampanje. Sosial mobbing av demokrater, utskjelt som «kryptokommunister», var en viktig ingrediens i dette, som i en slags speilvending av hva dissidenter ofte blir utsatt for på Cuba. Da ekspresident Obama helt mot slutten av valgkampen kom ned for å tale folk til fornuft, var det åpenbart for seint. De unge cubanerne, vi kan gjerne kalle dem Obama-generasjonen, trodde ikke lenger på ham. De stemte på Trump og en hard linje overfor Havanna.

Håpløsheten forsterkes

Det er all grunn til å tro at den delen av Obama-generasjonen som fortsatt bor på Cuba, nå uten håp om å komme seg ut, blant annet fordi døra til USA er stengt, kan ha gjennomgått en lignende utvikling: De har mistet håpet om forandring gjennom interne reformer og et normalisert forhold til USA. Håpløsheten forsterkes av en dypere økonomisk krise enn siden 90-tallet, da støtten fra Sovjetunionen forsvant, bare gjort enda verre på grunn av pandemien. Dette kan umulig det velorganiserte cubanske etterretningsapparatet ha unngått å fange opp, under et halvt år før den neste partikongressen der Raúl Castro og praktisk talt hele den historiske revolusjonsgenerasjonen skal pensjoneres. I det totale generasjonsskiftet som nå skal skje, er det ikke til å unngå at dette stemningsskiftet blant ungdommen må tillegges vekt. En gjenopptakelse av de økonomiske reformene er på gang, med en hestekur som på kort sikt vil gjøre livet enda tøffere for mange. Om ikke de følges opp med politiske reformer, kan det bli vanskelig å unngå et ungdommelig opprør uten å ta knallharde politimetoder i bruk. Selv på Cuba er det grenser for hva folk vil finne seg i – særlig etter at Castro-epoken og fortellingen om alle revolusjonens gode gjerninger nå snart er definitivt slutt.

Så blir spørsmålet om en ny Biden-administrasjon og et cubansk lederskap uten en Castro og hans nitti år gamle venner i ledelsen er i stand til å ta opp igjen den dialogen som var så godt i gang da Biden var visepresident under Obama. Det vil kreve politisk handlingsvilje og et kraftig stemningsskifte i både Havanna, Miami og Washington DC.

Vegard Bye er seniorpartnar i konsulentselskapet Scanteam og tilknytta Chr. Michelsens Institutt som forskar. I 2019 kom boka hans Cuba, from Raúl to Fidel and Beyond
(Palgrave Macmillan).