KUNST

ELLEN J. LERBERG

OSLO

Dag og Tids Sjur Haga Bringeland har de siste ukene presentert reisebrev fra den evige stad med kunst som tema. Først er det Marsmarken og særlig Ara Pacis han omtaler. Jeg undrer meg over noen av Bringelands ordvalg. Han snakker om «slaktarbenk». Det er vel et alter, eller en offerbenk? Dyra ble ikke slakta, men ofra. Et annet sted i teksta kan vi lese om «biletrelieff» som jeg opplever som en pleonasme. Alle relieffer er vel ei bildemessig framstilling? En annen, og viktigere ting, er plasseringa av Ara Pacis. Opprinnelig lå det lenger sør-øst. Byggverket ble frosset ned til om lag 40 kuldegrader ved hjelp av flytende karbondioksyd, før det ble flyttet. Mussolini var sjølsagt til stede ved nyinnvielsen i 1938.

I reportasje nummer to omtaler Bringeland Laokoon i Vatikanmuseet. Da skulpturen ble funnet i 1506, mangla hovedpersonens høgre arm. I diskusjonen omkring hvordan denne armen kunne vært, hevda Michelangelo at den hadde vært bøyd bakover, over skuldra. Først i 1906 oppdaget man en arm som kunne passe, og i 1957 erkjente arkeologer at det var riktig arm, plassert som Michelangelos forslag. Det er denne armen vi ser på statuen i dag i Vatikanmuseet, mens ulike gipsavstøpinger fremdeles har «den gamle armen» (inkl. i Nasjonalgalleriet).

Tredje reisebrev er fra Piazza Rotunda og Pantheon. Bringeland omtaler Portunus-tempelet. Det er nå gravd fram, påstår han. Dette er for meg noe underlig, da tempelet gjengis i litteraturen allerede på 1700-tallet, riktignok under navnet Fortuna Virilis.

Bildekunstneren Caravaggio er hovedperson i neste artikkel. Tradisjonen tro lister Bringeland opp biografiske karakteristikker av Caravaggio i stedet for å konsentrere seg om kunsten han skapte. Saftige detaljer fra biografien kommer igjen ved flere anledninger. Et motiv Bringeland trekker fram, er Judit som halshogger Holofernes. Bringeland knytter kunstnerens interesse for motivet til hans personlighet. Det som er vel så interessant i denne sammenhengen er Tridentinerkonsilet og motreformasjonen. I løpet av konsilets tre perioder rundt 1550, besluttet den katolske kirke blant annet en helt bevisst bruk av bildekunst i kirkas moralske opprusting. Det var en rekke kunstnere, ikke bare Caravaggio, som framstilte Judit i det hun var i ferd med å skjære hodet av Holofernes, blant andre Artemisia Gentileschi. Bringeland kaller Caravaggios «Den botferdige Magdalena» et portrett. Caravaggio kjente ikke Maria Magdalena, kan hende har hun aldri levd. Men at han har framstilt ei kvinne som Maria Magdalena, er det ingen tvil om. Det er stor forskjell mellom det og det å male et portrett av en bestemt person som både skal være gjenkjennelig og karakterisere den aktuelle personen. Bringeland hevder at rødt hår er et Maria Magdalenas kjennetegn. Bare så det er sagt; hun kan like gjerne ha mørkt hår.

Ellen J. Lerberg er mag.art. og er seniorkurator ved Nasjonalmuseet.