Lærarstreiken

Steffen Handal

Dag og Tid har løftet en viktig debatt om konsekvensene av lærerstreiken og hvordan disse konsekvensene blir omtalt og snakket om i offentligheten. Et spørsmål har vært hva bortfall av ordinær undervisning betyr for elevene.

Debatten er viktig, fordi den sier noe om hvem vi mener at elevene er – og hva vi mener at skolen skal være for elevene.

Professor og psykolog Ole Jacob Madsen hevder at det foregår en generell psykologisering og sykeliggjøring av elevene når det «slås alarm» om at lærerstreiken vil føre til psykoser og andre alvorlige psykiske lidelser (Dag og Tid 23. september). Jeg vil gi Madsen rett i at måten vi omtaler både koronaskolens og streikens konsekvenser for barn og unge på, bare treffer en liten del av elevene. Dermed står vi i fare for å tegne et bilde av en hel generasjon – på bakgrunn av noen barns problemer. Dette tjener ingen elever på – aller minst de mest sårbare.

Det kan bidra til å «sykeliggjøre» barn og unge som er friske, sunne og lever gode liv. Svært mange undersøkelser, samt læreres erfaringer, forteller oss at den oppvoksende slekt på mange måter er ressurssterk. Det store flertallet opplever materiell trygghet, har foreldre som snakker med dem og inkluderer dem i familiens beslutninger. Vi kan gjennom «terapeutiseringen» av en hel generasjon, komme til å tegne framtidsvisjoner med mindre håp enn det faktisk er grunnlag for. Det tjener ingen barn på – heller ikke deres bekymrede foreldre.

Den andre konsekvensen av en generell sykeliggjøring er enda mer alvorlig: Vi kan komme til å «alminneliggjøre» problemene til de barna som virkelig sliter, som opplever mistrivsel og utenforskap, eller som lever under vilkår som ingen barn bør leve under. For disse elevene finnes i skolen, og det kan også være riktig at de blir flere, men dette vet vi ikke. Ved å generalisere deres problemer kan vi komme til å svekke vår evne til å gi barna den hjelpen de har rettmessig krav på.

Lærere er opptatt av at bekymringen for de sårbare barna og elevene må føre til tiltak og ressurser som gjør noe med skolens evne til å hjelpe ulike grupper barn. Da må vi også bli mer presise i beskrivelsen av hvilke utfordringer de sårbare barna har. En gruppe barn er de som trenger spesialundervisning, altså de som trenger særlig tilrettelegging ut over det allmennpedagogiske som gjelder alle elever. En rapport om skolens spesialundervisning, fra det såkalte Nordahl-utvalget, viser for eksempel at annethvert barn som får spesialundervisning i grunnskolen, får det av ufaglærte. I tillegg tar det altfor lang tid før barn og unge får et tilbud om spesialundervisning. Noen må vente et helt år etter at behovet er avdekket.

En annen gruppe er barn med behov for psykiatrisk hjelp. Disse må, i henhold til helsemyndighetens egne tall, vente i gjennomsnitt 50 dager før BUP kan hjelpe. Mange regioner i Norge har enda lengre ventetid. Vi har heller ikke særlig mye kunnskap om den hjelpen barna faktisk får. Når det gjelder et fenomen som skolevegring, har vi ikke engang tall på hvor mange dette angår. En tredje gruppe er barn som lever under særlig utfordrende hjemmeforhold. Skolen har et ansvar for å bidra til at familier får hjelp når de trenger det, men det er svært utfordrende for skolen å kompensere for manglende omsorg i hjemmet. Dette er heller ikke skolens oppgave, selv om alle barn skal oppleve gode relasjoner til sine lærere.

Omtanken for særlig sårbare barn har vært tydelig i forbindelse med både skolestenging under koronatiden og under lærerstreiken. Det er bra. Men så blir det plutselig stille når skolen åpner igjen. Utfordringene til de sårbare barna går ikke over fordi elevene kan komme til skolen, men debatten stilner. Det kan virke som om skolen – som er førstelinjen i møtet med elevene, også tillegges rollen som andrelinje- og tredjelinjetjenester. Men andre- og tredjelinjen er jo spesialiserte tjenester som skal bidra til å løse behov som krever helt annen kompetanse, og som har et annet mandat enn skolen.

Skolen er den arenaen som alle barn og unge har sammen, men den kan ikke løse alle problemer som elever kan ha. Skal skolen fungere som et godt allmennpedagogisk tilbud til alle elever, trenger vi spesialtjenester som fungerer – og vi må rette disse tjeneste inn mot de elevene som trenger dem.

Steffen Handal er leiar i Utdanningsforbundet.