UTDANNING

KARL ØYVIND JORDELL

OSLO

I Dag og Tid for 5. januar skriver lederen av Utdanningsforbundet, Steffen Handal, om forskning på effekter av lærertetthet, og om lærernormen. Jeg støtter hans kritiske synspunkter på denne type forskning, og skal utdype med et ferskt eksempel. I en nylig publisert evalueringsrapport fra SSB peker forskerne på en mulig årsak til hvorfor man ikke har funnet effekter av 600 ekstra lærerstillinger ved 166 ungdomsskoler: «… de ekstra ressursene er smurt tynt utover» (s 39); «omtrent halvparten av rektorene mener en endring fra ca 21 til ca 19 elever er for liten til å gi økte prestasjoner» (s 58). Hva kan en slik endring innebære?

Ofte vil en del av en skoletime bestå i at læreren underviser samlet klasse. Da har det ingen betydning om hun har 21 eller 19 tilhørere. Men kanskje i opp mot 30 minutter vil undervisningen være organisert som gruppearbeid eller individuelt arbeid. Da betyr klassestørrelse noe. Med 21 elever har hun 1,43 minutter pr. elev, med 19 elever har hun 1,58 minutter, skilnaden på 0,15 minutter er lik 9 sekunder. Hvis man har et fag i fem skoletimer i uka, vil altså hver elev få 45 sekunder mer oppmerksomhet pr. uke. Da er det kanskje ikke så rart at man ikke fant økt læringsutbytte?

Angående lærernormen har imidlertid Handal unnlatt å gå inn på hovedproblemet: Lærer-dekningen vil forverres i distriktene. En beregning fra Kunnskapsdepartementet, gjengitt i Dagbladet 24. november, viser at 173 kommuner risikerer å ikke sitte igjen med én eneste ny lærer som følge av lærernormen. Mens Oslo får 678 nye lærerstillinger av totalt snaue 3000, får Finnmark bare fem. I alle fylker er trenden slik at de nye lærerstillingene vil gå til de mest folkerike bykommunene. Et eksempel: I Troms er det beregnet at det vil bli opprettet 68 nye stillinger. 50 av disse er i Tromsø, 10 i Harstad, det gir 8 til fylkets øvrige 22 kommuner, i snitt 0,3 pr. kommune.

Hadde vi hatt nok lærere, hadde ikke dette gjort noe. Men det man ikke vil se, verken i Utdanningsforbundet eller i KrF, som fikk tvunget gjennom lærernormen i budsjettforhandlingene, er at de nye stillingene vil bli besatt av lærere som benytter anledningen til å sikre seg stilling i mer sentrale strøk. Nasjonalt: Oslo vil tiltrekke seg mange. Regionalt, med Troms som eksempel: Noen av lærerne i de 22 kommunene vil søke og få noen av de 60 nye stillingene i Tromsø og Harstad. Tilsvarende vil skje innen Tromsø: lærere vil søke seg fra distriktsskoler til sentrumskoler. Når så skjer, vil andelen ufaglærte lærere i de verst stilte kommunene og skolene kunne nå 50 prosent; i mange kommuner er den allerede over 20 prosent, noen har over 30 prosent ufaglærte.

Om tre–fire år vil antall ufaglærte lærere i grunnskolen nå 10.000 (15 prosent), de fleste på trinn 1–7, hvor mange elever vil måtte ta til takke med ufaglærte i den viktige første lese-, skrive- og regneopplæringen. Dette er ikke en prognose, men et addisjonsstykke: Vi mangler allerede snaue 4000, lærernormen vil innebære en økning på 3000, og manglende produksjon av lærere i 2021 som følge av masterutdanning vil gi en ytterligere økning på ca. 3000. Utdanningsforbundet støtter både lærernorm og masterutdanning; for så vidt av gode grunner. Men de gode grunnene forvitrer når det er lærermangel. Til vanlig vil knapphet på fagpersonale være en fordel for fagorganisasjoner – de kan presse opp lønna. Ikke så i skolen. Om få år vil alle vite at skolen meget vel kan drives med 15 prosent ufaglærte. Det hever ikke lærernes status.

Karl Øyvind Jordell er professor ved Universitetet i Oslo.