Gardsdrift

Tove M. Bolstad

Den 28. juni 1974 ble odelsrett knyttet til fødselstidspunkt, ikke kjønn slik som tidligere. Likestillingen skulle gjelde for fødte i 1965 og senere, barn som ikke ennå hadde innrettet seg mot yrket. Guttebarn under ti år ble dermed satt tilbake i odelsrekka dersom de hadde eldre søstre.

Det opprørte mange at odelsgutter mistet retten sin, slik bondebefolkningen opplevde det. Dette var i en optimistisk tid i jordbruket, en grønn bølge med bedring i økonomien og en følelse av trygghet og stabilitet, siden befolkningen hadde stemt nei i EF-valget i 1972. Tekniske hjelpemidler og politikk hadde dessuten gjort jordbruket mer spesialisert, kvinnene var blitt noe mer «husmorifisert» etter 2. verdenskrig.

Mitt lokale bondekvinnelag uttalte seg i høringen til lovforslaget. Etter livlig diskusjon holdt vi avstemning. Mot én stemme gikk medlemmene inn for at brødre burde få beholde bedre odelsrett framfor søstre, slik det alltid hadde vært. Norges Bondekvinnelag, på sin side, gikk inn for likestilling, men at regelen skulle gjelde for barn født etter datoen for lovvedtaket.

Nye odelsjenter, tapende gutter, dette ble et hett tema blant bønder. Til bondekvinnelaget inviterte vi en kyndig advokat til å snakke om odelsretten. Rett forut for møtet ba vi ham vektlegge likestillingen, men da ble han stram i maska og sa at han bare ville snakke om odelsberettigede. Ikke et ord om gutter eller jenter, brødre eller søstre.

I et bondekvinnelag jeg besøkte som styremedlem i fylkeslaget, ble vi ønsket velkommen med en fortelling om gården. Der hadde det vært orden i sakene, gården var gått fra Per til Pål i mange generasjoner, men det ble uorden da Kari ble født. Da hun var i konfirmantalder tok hun med seg Pål ut på jordet og sa at han kunne få overta gården. Slik ble harmonien gjenopprettet.

Kanskje var det en lettelse for Kari å si ifra seg retten, men trolig var det en måte å vise omsorg for familien og gården på, hun så jo hvor brysomt det var blitt for dem at hun var jente. Selv om folk kunne være for likestilling i prinsippet, sa mange at akkurat her er det naturlig at gutten overtar.

Likestilling var et viktig tema i tiden før lik stilling mellom kjønn ble nedfelt i en egen lov, likestillingsloven i 1978. Landbruket var altså først ute med regler om likestilling. Odelsjente ble nesten et honnørord i samfunnet omkring.

Siden brødre født fra og med 1965 med eldre søstre mistet besteretten, oppfattet mange at odelsloven var gitt med tilbakevirkende kraft, noe grunnloven forbyr. Til det er det å si at odelsrett er en løsningsrett, det vil si at hvis gården er solgt til en kjøper med ingen eller med dårligere odelsrett, kan den med bedre rett kreve å få overta gården etter odelstakst. Først da blir odelsretten virksom, men siden barn er født inn i en prioritetsrekke i familien, er det vanlig at gården selges til den med best odelsrett. Salget er egentlig en vanlig handelsavtale.

Bondeorganisasjoner og myndigheter arrangerte odelsjentekurs etter hvert som ungdommen vokste til, men for den enkelte jente kunne det nok føles illojalt å melde seg på et slike kurs, siden resten av familien i flere generasjoner mente at gutten skulle overta.

Å beskrive kvinner som et eget individ i bondefamiliene ble mitt anliggende ved Avdeling for kvinnerett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Bondekvinner var usynlige både i telefonkatalogen og i skattereglene, for inntekt i felles bedrift skulle føres på den «egentlige utøver av virksomheten», som selvsagt var mannen.

Etter hvert ble regelen endret slik at ektefeller kunne dele inntekt. Reglene i folketrygden fra 1967 var en pådriver i så måte der egen inntekt ligger til grunn for en rekke ytelser. Men å forhandle inntekt med mannen kunne være krevende. Når den ene får, mister den andre. Arbeidsoppgavene på gården måtte skilles. Å stelle sauer og kuer var mer høyverdig, inntektsmessig sett, enn å stelle egne barn og yte omsorg for gamle, slik bondekvinner hadde gjort i uminnelige tider.

Det sies at nordmenn levde på en selvtillitsbølge i 1980-åra, mange unge hadde fått bedre utdannelse og kunne se for seg flere yrkesvalg. I jappetida handlet det mer om personlig gevinst enn det hadde gjort tidligere. Odelsgutter fikk større anledning til å ta egne valg. Gutter som tidligere hadde følt odelsretten som en plikt, kunne lettere avstå fra «odelsplikten», og byliv har stadig blitt mer fristende for både bondejenter og -gutter.

Mye har endret seg i jordbruket og i samfunnet rundt. Slett ikke sjelden overtar jenter gården nå, men driften av den er gjerne mannen med på, akkurat slik kvinner har vært tidligere.

Tove Magnæs Bolstad er tidlegare bondekvinne og kvinne­rettsforskar.