NORRØNT

ARVID YSTAD

OSLO

Førsteamanuensis i norsk, Eldar Heide, hadde en artikkel i Dag og Tid om Hespriholmen og Torsmyten 5. januar som fortjener tilsvar. Hespriholmen har jeg ingen formening om, men det har jeg om Torsriten.

Språkforskerne (og religionshistorikerne) er ikke enige om opprinnelsen til navnet på guden Tor, som ble den øverste på himmelen i førkristen tid. Den svenske forskeren Peter Jackson mener at navnet Tor kan være «et dikterspråklig ord» som har overlevd fra eldre tid, men som svært tidlig ble egennavn på guden .

Landnåmsberetningene forteller at utvandrerne kastet høysetestolpene over bord da de nærmet seg Island. Guden Tor bestemte at de skulle bosette seg der hvor disse drev i land. Den første landnåmsmannen, Ingolf Arnarson, fant senere stolpene igjen i en vik som han kalte reykja-vik (reykja = reke). Sagaene beskriver at høysetestolpene ville gi eieren «heill», det vil si lykke, velstand, trivsel og heder .

Disse stolpene eller søylene er sentrale i den indoeuropeiske religionen til tvillinggudene, sammen med en tverrligger danner de en port, porten til det hinsidige.

Jeg mener gudenavnet må stamme fra det germanske ordet for «dør» eller «port» som på gammel høytysk het tor og på nedertysk thor. Det kan altså svært tidlig ha vært ordet «port» på germansk som har gitt oss navnet på tordenguden Tor.

Torden het opprinnelig tore-dyn eller tor-dun, sammensatt av tor og døn. (Ref. dønne, drønne). Den opprinnelige betydningen kan ha vært «drønnet fra porten».

Menneskene søkte hjelp hos «Tor med hammeren» (egentlig «Tor med dobbeltøksene») i hverdagen, det var i de tidligste tider lenge vanlig å slå ned en stein eller øks i taksøyla, antakelig for å verne huset mot onde makter. Steinøkser er også blitt lagt ned som offer til gudene, de kan ha hatt samme misjon som de senere «toresteiner». I diktet «Hymiskvida» blir Tor kalt Veurr, som betyr «boligverger».

Ofte var det et utskåret hode i toppen av søylene, og i skallen på hodet stod gudenaglene eller en «stein», forteller islandske skrifter. Et kjent motiv fra norrøn tid var Tors kamp mot Rungne. Tor knuste jotnens skalle med sin hammer i kampen, mens et stykke av jotnens steinvåpen fløy i skallen på Tor, hvor den ble sittende. Det kan være dette symbolet vi ser i flere stavkirker med to søyler med gudebilder øverst og hvor det er markert en stein i panna slik som i Gol stavkirke som nå befinner seg på Bygdøy (bilde).

Tordengudens riter er gått over til tredje grad i frimureriet. Som mangeårig frimurer har jeg studert dette og sett at handlingen her i minste detalj er lik handlingen som Snorre beskriver i Tors kamp mot Rungne, som min bok Frimurerne i vikingtiden viser (Pax Forlag, 2016).

Landnåmsmenn og vikinger tok med deres samfunnsorden, lover og religion da de utvandret til øyene vest i havet i vikingtiden. Ritene ble noe endret i England ved at gudenavnene ble tatt ut og kong Salomo ble satt inn i stedet. Ellers er lite endret i den norrøne religionen hvor utøvelsen etter hvert måtte holdes hemmelig da kristendommen ble sterkere. Frimureriet fremstod offentlig i England og Skottland på begynnelsen av 1700-tallet, fra disse losjene er i dag alt frimureri kommet.

Tor og hans hjelper Tjalve er den skandinaviske grenen av de indoeuropeiske tvillinggudene som vi mellom annet finner i stjernebildet tvillingene (Castor og Pollux, latin). Dette bildet og deres stjernetegn viser de to søylene med en tverrligger over. Dette var symbolet på et ildinstrument for frembringelse av ilden. Symbolet finnes også hos grekerne (i Sparta). Deres mest kjente tordengud var Herakles (som hadde en klubbe til våpen), hans tvilling og hjelper var Ifikles. Også grekerne fant «tordensteiner» på bakken som guden hadde kastet ut eller «lynøkser» på moderne gresk, antakelig var dette meteorer. Disse ble benyttet som «charms», til beskyttelse i tordenvær, mot sur melk eller mot gikt .

For øvrig oppfordrer jeg Eldar Heide (og andre kulturinteresserte mennesker) å søke medlemskap i frimureriet. Da vil han finne tydelige spor av de norrøne ritene som han som forsker leter etter.

Arvid Ystad er sivilingeniør og faglitterær forfattar.