Krigsoppgjeret

Theodor Steltzer

Behandlingen av «tyskertøsene» og rettssikkerheten har vært et tema i media i det siste. Det er god grunn også til å trekke fram hvordan passive NS-medlemmer ble behandlet. Undertegnede har etterlatte papirer fra et kvinnelig passivt NS-medlem og hennes erfaringer fredsvåren 1945 i Oslo:

«Men jeg følte, og jeg visste, at all jubelen ikke var helt ekte. Jeg traff mennesker som ikke hadde noen grunn til å juble, men de smilte og lot som de var glade. Jeg smilte ikke og jeg var ikke glad, jeg visste jo at mange av mine venner og mine nærmeste var forfulgt og fikk meget dårlig behandling. Jeg kunne ikke juble.

9. mai 1945 skulle jeg reise ut til Skotbu der min bror bodde. På Østbanestasjonen ble jeg møtt av en stor menneskemengde. Jeg fikk vite at politiet arresterte NS-medlemmer og jeg forsto at nettopp i det toget jeg skulle reise med foregikk alminnelig angiveri. Folk gikk rundt i toget og pekte på de passasjerene som de visste var medlemmer av NS. Noen forsøkte å gjøre seg små og skjulte seg bak avisene, men det nyttet ikke. Alle ble slept på perrongen hvor de ble stillet opp i rekker på fire like bak der hvor billettkontrollen er. Folk hylte av begeistring og skrek fyyy og forræder. Inni meg ble jeg sint for jeg syntes jeg kjente det feige pakket som nå ville være anklagere. Rolig sa jeg til en dame ved siden av meg:

’Man skal ikke tråkke på sin slagne fiende.’

Men da fikk hun vann på møllen sin. Hun skrek at jeg var nazist og fikk alle de andre med seg. Politiet kom og arresterte meg og jeg ble stillet opp i første rekke. Foran oss sto det 6–8 karer og siktet på oss med skarpladde geværer. De hadde ikke uniform, bare armbind, og noen var rene guttunger. Jeg trodd jeg skulle dø, men jeg var ikke redd. Så senket de våpnene og det ble kommandert fremad marsj. Med hendene i været måtte vi marsjere opp Karl Johans gate, bortover Torggata og opp til Møllergata 19. Der marsjerte vi inn på den store gårdsplassen som nå er borte. Langs hele ruten var det tykt av folk som skrek fyyyy og som spyttet etter oss. En politimann bar kofferten min slik at jeg kunne gå med begge hendene i været. Alle de andre mistet sine eiendeler. De ble dradd ut av toget og fikk ikke med seg noe.»

Kvinnen var i likhet med mange NS-medlemmer utstøtt og rettsløs uten å ha bistått den tyske okkupasjonsmakt og angitt «gode nordmenn». Riksadvokat Andreas Aulie mente at massearrestasjonene ikke var et «ledd i en alminnelig rettspleie. Først og fremst var det en kjempemessig militær- og politimessig manøvre, en taktisk manøvre for å makte å opprettholde den indre ro og orden.»

Kvinnen erfarte at hun var fritt vilt fordi hun var NS-medlem. Selve medlemskapet innebar straffeskyld ettersom seierherrenes rettsordning bestemte at NS-medlemskap i seg selv var ensbetydende med kollektiv straffeskyld. Dette var en sterkt kontroversiell bestemmelse siden straff krever vilkår om forsett.

At det å gi hjelp til fienden var ensbetydende med NS-medlemskap var regnet som viljemessig tilsiktet hos det enkelte medlem. I mange tilfeller var det ikke tilfelle at NS-medlemmer hadde eller ville ha hjulpet Tyskland. Det var slett ingen automatikk i at et NS-medlem gikk inn for å hjelpe Tyskland. Kvinnens passive medlemskap i NS bør sees i et politisk lys, da grunnleggende rettsikkerhetsprinsipper ble lagt til side når det gjaldt særlig passive medlemmer av NS.

Var det slik at det å gi hjelp til fienden ved å tre inn i NS var en viljesmessig tilsiktet hos det enkelte medlem? Det var i mange saker ikke tilfelle. NS for dem var et nasjonalt, norsk parti. «Et passivt medlem har naturligvis ikke skjønt at han har bistått tyskerne på en rettsstridig måte», sa en erfaren forsvarsadvokat da han ble intervjuet av samfunnsforskeren Hermann Tønnesen i en undersøkelse av 150 Oslo-juristers holdninger til rettsoppgjøret 1947–48. Godt over halvparten av disse juristene stilte seg tvilende eller negative til rettsoppgjøret – på grunn av behandlingen av de passive NS-medlemmene.

Joar Tranøy er kriminolog.