Skjeldal slår inn åpne bedehusdører
Teikning: May Linn Clement
KRISTENDOM
Det er mye å ta tak i i Eskil Skjeldals kommentar om KrF og Frps angivelige konkurranse om «å vere mest kristen». Bare dette premisset i seg selv fremstår nokså pussig, som om det å være kristen er en konkurranse i det hele tatt. Med hensyn til den begrensede spalteplassen jeg har blitt tildelt, kan jeg bare imøtegå tre av Skjeldals påstander her.
For det første hevder Skjeldal at KrF-lederen bedriver en problematisk 1:1-kobling mellom religion og politikk, fordi sistnevnte mener at kristne verdier kommer til syne gjennom praktisk politikk. Men det er en vesensforskjell på å si at det finnes en sammenheng mellom livssyn og politikk, og å fremme en 1:1-kobling mellom de to. Det ville i grunnen vært mer oppsiktsvekkende å hevde at ikke-kristen tro, etikk og verdier får praktiske og politiske konsekvenser.
Det samme nøytralitetsidealet spøker også i bakgrunnen når Skjeldal argumenterer for at verdier er «allmennmenneskelege», «uavhengig av tru». Han synes det er problematisk at KrF løfter noen bestemte verdier som «kristne», fordi jøder, muslimer og humanetikere er da også opptatt av nestekjærlighet! Ja, heldigvis, får jeg legge til. At mange kan samle seg rundt noen fellesverdier, gjør det ikke mindre meningsfullt og samtidig knytte verdibegrep an til bestemte tradisjoner, fordi språket vårt får sin mening i en praksis- og fortellingskontekst. At nestekjærligheten viser seg gjennom en samaritan som hjelper en fremmed i veikanten, gir en fortolkningsramme til et honnørord som står i fare for å bli intetsigende i seg selv. At menneskeverdet og forvalteransvaret begrunnes i en skapelsesberetning hvor Gud selv konkluderte med at skaperverket, inkludert mennesket, var «svært godt», gir en ganske annen klangbunn enn for eksempel for en utilitarist som gjerne kan snakke om menneskeverd, men da forstå og betinge dette med helt andre fortellinger og parametre.
Til sist slår Skjeldal likeså greit inn noen åpne (bedehus)dører når han maner bedehusene til å ta seg av lovsangen og tilbedelsen, mens Stortinget må ta seg av den praktiske politikken. Selvsagt må oppgavefordelingen være slik. Men hva vil Skjeldal at hun skal gjøre, politikeren som har sunget sin lovsang på søndagens gudstjeneste i bedehuset og mandag morgen går til sitt arbeid som folkevalgt? Legge sitt livssyn, sitt menneskesyn og sine dypeste overbevisninger igjen hjemme på nattbordet, sammen med salmeboken? Bedehus og storting er åpenbart to helt forskjellige arenaer, men folkene som driver med gudsdyrkelse og politikk, kan i noen tilfeller være de samme, selv i et sekulært land som Norge. Da blir det meningsløst å argumentere for et vanntett skille mellom kristne verdier og politikk, like lite som det gir mening å argumentere for et skille mellom sekulære verdier og politikk.
Silje Kvamme Bjørndal er
Ph.D. i teologi og politisk rådgjevar for KrF.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
KRISTENDOM
Det er mye å ta tak i i Eskil Skjeldals kommentar om KrF og Frps angivelige konkurranse om «å vere mest kristen». Bare dette premisset i seg selv fremstår nokså pussig, som om det å være kristen er en konkurranse i det hele tatt. Med hensyn til den begrensede spalteplassen jeg har blitt tildelt, kan jeg bare imøtegå tre av Skjeldals påstander her.
For det første hevder Skjeldal at KrF-lederen bedriver en problematisk 1:1-kobling mellom religion og politikk, fordi sistnevnte mener at kristne verdier kommer til syne gjennom praktisk politikk. Men det er en vesensforskjell på å si at det finnes en sammenheng mellom livssyn og politikk, og å fremme en 1:1-kobling mellom de to. Det ville i grunnen vært mer oppsiktsvekkende å hevde at ikke-kristen tro, etikk og verdier får praktiske og politiske konsekvenser.
Det samme nøytralitetsidealet spøker også i bakgrunnen når Skjeldal argumenterer for at verdier er «allmennmenneskelege», «uavhengig av tru». Han synes det er problematisk at KrF løfter noen bestemte verdier som «kristne», fordi jøder, muslimer og humanetikere er da også opptatt av nestekjærlighet! Ja, heldigvis, får jeg legge til. At mange kan samle seg rundt noen fellesverdier, gjør det ikke mindre meningsfullt og samtidig knytte verdibegrep an til bestemte tradisjoner, fordi språket vårt får sin mening i en praksis- og fortellingskontekst. At nestekjærligheten viser seg gjennom en samaritan som hjelper en fremmed i veikanten, gir en fortolkningsramme til et honnørord som står i fare for å bli intetsigende i seg selv. At menneskeverdet og forvalteransvaret begrunnes i en skapelsesberetning hvor Gud selv konkluderte med at skaperverket, inkludert mennesket, var «svært godt», gir en ganske annen klangbunn enn for eksempel for en utilitarist som gjerne kan snakke om menneskeverd, men da forstå og betinge dette med helt andre fortellinger og parametre.
Til sist slår Skjeldal likeså greit inn noen åpne (bedehus)dører når han maner bedehusene til å ta seg av lovsangen og tilbedelsen, mens Stortinget må ta seg av den praktiske politikken. Selvsagt må oppgavefordelingen være slik. Men hva vil Skjeldal at hun skal gjøre, politikeren som har sunget sin lovsang på søndagens gudstjeneste i bedehuset og mandag morgen går til sitt arbeid som folkevalgt? Legge sitt livssyn, sitt menneskesyn og sine dypeste overbevisninger igjen hjemme på nattbordet, sammen med salmeboken? Bedehus og storting er åpenbart to helt forskjellige arenaer, men folkene som driver med gudsdyrkelse og politikk, kan i noen tilfeller være de samme, selv i et sekulært land som Norge. Da blir det meningsløst å argumentere for et vanntett skille mellom kristne verdier og politikk, like lite som det gir mening å argumentere for et skille mellom sekulære verdier og politikk.
Silje Kvamme Bjørndal er
Ph.D. i teologi og politisk rådgjevar for KrF.
Fleire artiklar
Eivind Riise Hauge har skrive både noveller, romanar og skodespel.
Foto: Eivind Senneset
Dei førehandsdømde og samfunnet
Eivind Riise Hauge skriv med forstand om brotsmenn, rettsvesen, liv og lære.
Ein tilhengjar støttar det saudiarabiske fotballaget.
Foto: Mohamed Abd El Ghany / Reuters / NTB
Fotball og laksediplomati
Fortener Saudi-Arabia meir merksemd fordi dei skal arrangera endå eit nytt idrettsarrangement? Absolutt. Klarer NFF å endra norsk utanrikspolitikk og handels- og reisemønster med kritikken sin? Truleg ikkje.
Magnus Carlsen og Jan Nepomnjasjtsjij i finalen i lynsjakk i New York nyttårsaftan.
Foto: Michal Walusza / Fide
Ingen vaksne heime
Magnus Carlsen styrer sjakkverda som han vil – på gode og dårlege dagar. Ein time inn i det nye året gav han seg sjølv eit nytt gull i VM i lynsjakk.
Vasskraftverket Nore I.
Foto: Lise Åserud / NTB
Er fjordane mindre verde enn elvar og vatn?
Engegårdkvartetten blei stifta i Lofoten i 2005.
Foto: Lars Bryngelsson
Diverterande
Engegårdkvartetten syner Mozarts kvartettkunst mellom passiar og pasjon.