CATALONIA

PETER ØREBECH

TROMSØ

Halvor Tjønn, som jeg kan være enig med i mangt og meget av det han skriver, har en mindre heldig hånd om de rettslige sider av sin analyse i Dag og Tid 6. oktober s. 2-3. Ifølge ham skal den viktigste grunn til at han advarer mot folkeavstemningen i Catalonia være at den er i strid med den spanske grunnlov. Han overser imidlertid at spansk rett på samme måte som norsk rett, presumeres å være i overenstemmelse med folkeretten. Sett at grunnloven – om den nekter en minoritet suverenitet – er i strid med folkeretten, mener Tjønn da at folkerettsløsningen er en brukbar metode?

Artikkelen utelater flere relevante momenter. Noen av disse finnes i min artikkel i Resett, «Folkeretten, folkeavstemninger og Catalonia», og jeg viser til behandlingen der.

På samme måte som andre land i den vestlige kulturkrets, så har den spanske konstitusjon en formulering som ikke er så ulik den norske om at kongeriket er et «fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike» (Grl. § 1), jfr. den spanske grunnloven § 2: «The Constitution is based on the indissoluble unity of the Spanish Nation».

Imidlertid er dette ikke den hele formulering. Det finnes en tilføyelse om at grunnloven garanterer selvstyre for de ulike nasjonaliteter som bebor det spanske territoriet: «… it recognizes and guarantees the right to self-government of the nationalities and regions of which it is composed». Denne formulering er en indirekte henvisning til folkerettens krav til alle nasjonalstater som er medlem av FN om at folkesuvereniteten er det øverste prinsipp i det internasjonale samfunn av stater. Dette er formulert slik i FN-resolusjon 2625 (XXV) GA, 24. oktober 1970, som angår rettslige prinsipper om «Friendly Relations and Co-operation among States», og som beskytter statenes territorielle integritet: «Nothing in this Declaration shall be construed as prejudicing in any manner the … rights of peoples under the Charter». Dette er klar tale: Statenes rettigheter og plikter – slik det formuleres i «1970-resolusjonen» står tilbake for folkenes rettigheter i henhold til FN-pakten, hvorav «folkesuvereniteten» er det viktigste prinsipp. Det springende punkt som da gjenstår er om befolkningsgrupper i Spania, som katalanerne, baskerne og galicierne tilhører grupper av «folk» som nyter folkerettslig beskyttelsen av sin suverenitet. Dette spørsmål er uavklart og «henhører» derfor under internasjonale domstoler.

Den spanske grunnlov har tolket dette på sin måte idet det heter at «National sovereignty belongs to the Spanish people, from whom all state powers emanate» jevnfør Spanias grunnlov § 1(2). Altså er forholdet som i Norge; øverste organ er folket, ikke nasjonalforsamlingen, som mange ynder å tro. Det kan ikke fastslås at det «folk» som Spanias grunnlov § 1.(2) sikter til er identisk med det «folk» som nyter godt av folkesuverenitetsprinsippet. Hvis Spanias løsning ikke holder folkerettslig, så må delingsforbudet i grunnloven settes til side.

Til slutt har Tjønn en merkelig konklusjon: Oppdeling av land og riker skulle før grunnlovenes tid ifølge ham kun ha skjedd via kriger med nød og elendighet. Etter at landene fikk grunnlover og traktater ble skrevet, ja, så skal separasjon gå så meget mer fredelig for seg. Dette er motbevist av historiens gang. Den tvang som minoriteter blir utsatt for kommer under høytrykk og koker over i de tilfeller der folkeviljen er ofret på formalismens alter, slik det nå ser ut for å skje i Catalonia.