Tvedts og Støres verden
Jonas Gahr Støre i World Islamic Mission på Grønland i Oslo, 2006.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
SAMFUNN
Jeg våkner i La Paz, 4000 m.o.h. og dermed nærmere både stjernene og ikke-vestlige verdier enn dere, en grytidlig søndagsmorgen og leser i Aftenposten (10.12) Jonas Gahr Støres’ meget forstandige påskrift på Terje Tvedts nesten gigantomane lerret: menneskehetens historie forstått gjennom Norges omdefinerte forhold til verden i det tidsspennet vi tre har vært voksne og samfunnsengasjerte mennesker (unnskyld Jonas, du er visst et tiår yngre og mistet de harde 70-åra på Blindern). Dag og Tid har brakt fyldige utdrag av dette imponerende verket.
Jeg har stor sans for mange av Tvedts historiefortellende grep, og ikke minst for at han har vært en så tydelig kjetter i det kanskje litt for samstemte koret som har drevet fram norsk bistands-, freds- og mangfoldspolitikk. Jeg har også vært en liten aktør i en del av de krønikene Tvedt bruker for å illustrere sine overordnede poeng, og jeg kan ha mye å korrigere i deler av disse narrativene.
Det er veldig bra at Støre, kanskje den største av alle skyteskivene i Tvedts nye norske verdenshistorie, nå endelig tar til motmæle på en fordomsfri, nyansert og klok måte. Altfor mange av de mindre skyteskivene har gjemt seg i denne debatten og helt forgjeves prøvd å tie Terje i hjel. Jeg deler de fleste av Støres’ argumenter, og også hans viktige sluttspørsmål: hvor står egentlig Tvedt normativt og politisk i den store debatten han trekker opp? Når du til de grader stikker ut hodet, Tvedt, kan du ikke skjule deg bak en nøytral forskerrolle. Du kan da ikke helt ha glemt positivisme-kritikken fra 70-tallet! Jeg tar det for gitt at du blir i hvert fall litt klam av den reneste messianske omfavnelsen fra folk som Hege Storhaug.
Men på samme måte står jeg helt på Tvedts side når han forlanger et oppgjør med vår ynkelige og tragiske krigsrolle i Libya – og her har hans krav om skikkelig gransking nå endelig ført fram.
Det er veldig mye jeg selv kunne ha lyst til å si i denne debatten. La meg bare tøtsje ett poeng: Tvedts kritikk av universalisme-seieren over hans udefinerte «norske verdier». Her tar du virkelig feil, Tvedt. Jeg har selv sittet i Afrika og Latin-Amerika som representant for FNs Høykommissær for menneskerettigheter. Jeg kan historien om hvordan en samlet verden klarte å definere de universelle rettighetene i 1948, drevet fram av en redaksjonskomité der Eleanor Roosevelt jobbet med framtredende intellektuelle fra blant andre Libanon, Kina, Sovjetunionen og Latin-Amerika.
Jeg har som en ubehjelpelig hvit mann stått på talerstolen i Angolas nasjonalforsamling og belært en svart elite som gikk fra nasjonal frigjøringskamp til massivt ran av olje- og diamantmilliardene, om disse alle menneskers rettigheter. Jeg hadde egentlig bare en eneste joker å slå i bordet med: at jeg representerte den beste menneskerettighetsforsvareren FN og verden noen gang hadde hatt, deres afrikanske bror Kofi Annan (selv om han også har sine riper i lakken).
Jeg reiste hjem til Norge, der jeg vokste opp i et Blenda-hvitt norsk bygdesamfunn uten å ha sett en neger før jeg var 18, og så at dette samfunnet begynte å få like grunnleggende behov for å ta til seg universelle verdier som Angola.
I likhet med Støre omfavnet jeg den amerikanske statsviteren Robert Putnams råd om at et samfunn på rask, brutal og definitiv vei fra det ariske til det multikulturelle, hadde et overlevelsesbehov for det Støre har kalt «et større vi», både på hjemmebane og i vårt forhold til verden. At du har levert Listhaug en begrepsmessig lissepasning som «godhetstyranni» som beskrivelse på denne uunngåelige samfunnsdreiningen som vår generasjon har vært med på, er det som bekymrer meg aller mest Tvedt!
Dette er noe jeg er stolt av å ha vært med på.
God, multikulturell og universell jul under Abrahams tallrike stjerner!
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
SAMFUNN
Jeg våkner i La Paz, 4000 m.o.h. og dermed nærmere både stjernene og ikke-vestlige verdier enn dere, en grytidlig søndagsmorgen og leser i Aftenposten (10.12) Jonas Gahr Støres’ meget forstandige påskrift på Terje Tvedts nesten gigantomane lerret: menneskehetens historie forstått gjennom Norges omdefinerte forhold til verden i det tidsspennet vi tre har vært voksne og samfunnsengasjerte mennesker (unnskyld Jonas, du er visst et tiår yngre og mistet de harde 70-åra på Blindern). Dag og Tid har brakt fyldige utdrag av dette imponerende verket.
Jeg har stor sans for mange av Tvedts historiefortellende grep, og ikke minst for at han har vært en så tydelig kjetter i det kanskje litt for samstemte koret som har drevet fram norsk bistands-, freds- og mangfoldspolitikk. Jeg har også vært en liten aktør i en del av de krønikene Tvedt bruker for å illustrere sine overordnede poeng, og jeg kan ha mye å korrigere i deler av disse narrativene.
Det er veldig bra at Støre, kanskje den største av alle skyteskivene i Tvedts nye norske verdenshistorie, nå endelig tar til motmæle på en fordomsfri, nyansert og klok måte. Altfor mange av de mindre skyteskivene har gjemt seg i denne debatten og helt forgjeves prøvd å tie Terje i hjel. Jeg deler de fleste av Støres’ argumenter, og også hans viktige sluttspørsmål: hvor står egentlig Tvedt normativt og politisk i den store debatten han trekker opp? Når du til de grader stikker ut hodet, Tvedt, kan du ikke skjule deg bak en nøytral forskerrolle. Du kan da ikke helt ha glemt positivisme-kritikken fra 70-tallet! Jeg tar det for gitt at du blir i hvert fall litt klam av den reneste messianske omfavnelsen fra folk som Hege Storhaug.
Men på samme måte står jeg helt på Tvedts side når han forlanger et oppgjør med vår ynkelige og tragiske krigsrolle i Libya – og her har hans krav om skikkelig gransking nå endelig ført fram.
Det er veldig mye jeg selv kunne ha lyst til å si i denne debatten. La meg bare tøtsje ett poeng: Tvedts kritikk av universalisme-seieren over hans udefinerte «norske verdier». Her tar du virkelig feil, Tvedt. Jeg har selv sittet i Afrika og Latin-Amerika som representant for FNs Høykommissær for menneskerettigheter. Jeg kan historien om hvordan en samlet verden klarte å definere de universelle rettighetene i 1948, drevet fram av en redaksjonskomité der Eleanor Roosevelt jobbet med framtredende intellektuelle fra blant andre Libanon, Kina, Sovjetunionen og Latin-Amerika.
Jeg har som en ubehjelpelig hvit mann stått på talerstolen i Angolas nasjonalforsamling og belært en svart elite som gikk fra nasjonal frigjøringskamp til massivt ran av olje- og diamantmilliardene, om disse alle menneskers rettigheter. Jeg hadde egentlig bare en eneste joker å slå i bordet med: at jeg representerte den beste menneskerettighetsforsvareren FN og verden noen gang hadde hatt, deres afrikanske bror Kofi Annan (selv om han også har sine riper i lakken).
Jeg reiste hjem til Norge, der jeg vokste opp i et Blenda-hvitt norsk bygdesamfunn uten å ha sett en neger før jeg var 18, og så at dette samfunnet begynte å få like grunnleggende behov for å ta til seg universelle verdier som Angola.
I likhet med Støre omfavnet jeg den amerikanske statsviteren Robert Putnams råd om at et samfunn på rask, brutal og definitiv vei fra det ariske til det multikulturelle, hadde et overlevelsesbehov for det Støre har kalt «et større vi», både på hjemmebane og i vårt forhold til verden. At du har levert Listhaug en begrepsmessig lissepasning som «godhetstyranni» som beskrivelse på denne uunngåelige samfunnsdreiningen som vår generasjon har vært med på, er det som bekymrer meg aller mest Tvedt!
Dette er noe jeg er stolt av å ha vært med på.
God, multikulturell og universell jul under Abrahams tallrike stjerner!
Fleire artiklar
Hayden Powell har skrive musikk for ein sekstett.
Foto: Anne Valeur
Fugl føniks
Hayden Powell har brukt ventetida godt.
Teikning: May Linn Clement
Bleik om sausenebba
Kan henda er det nokre som vil setja nebbet høgt og seia at ordtaket om å syngja med sitt nebb slett ikkje viser til fuglar, men til folk. Då seier eg: Det er ingen grunn til å vera nebbete!
Ingvild Lothe er forfattarutdanna og skriv både dikt og prosa.
Foto: Ida Gøytil
Idealitet og realitet
Ingvild Lothe skriv vedkjenningspoesi. Og vedkjenninga verkar genuin fordi ho i tillegg rommar humor og ironisk distanse, sjølv om det også berre kan vere ei maske.
Eivind Riise Hauge har skrive både noveller, romanar og skodespel.
Foto: Eivind Senneset
Dei førehandsdømde og samfunnet
Eivind Riise Hauge skriv med forstand om brotsmenn, rettsvesen, liv og lære.
Ein tilhengjar støttar det saudiarabiske fotballaget.
Foto: Mohamed Abd El Ghany / Reuters / NTB
Fotball og laksediplomati
Fortener Saudi-Arabia meir merksemd fordi dei skal arrangera endå eit nytt idrettsarrangement? Absolutt. Klarer NFF å endra norsk utanrikspolitikk og handels- og reisemønster med kritikken sin? Truleg ikkje.