LITTERATUR

FRODE HELMICH
PEDERSEN

BERGEN

Jon Haarbergs nylige bok om nasjonallitteraturen har ført til debatt på kultursidene i norske aviser. Kontroversen skyldes i mindre grad selve boken enn lanseringsintervjuene, hvor Haarberg gikk høyt ut og påsto at de norske klassikerne nå er «utdaterte», at de ikke lenger har noe å si oss, især ikke de unge. Med hensyn til skoleverkets muligheter til endre på dette, kommenterte han i Klassekampen at det selvsagt går an å «indoktrinere» elevene til å «lese noe de ikke bryr seg om», men han har ingen tro på at dette vil ha noen effekt. Når han i intervjuet med Dag og Tid i forrige uke ble spurt om det ikke tross alt, særlig for litteraturprofessorer, må være både mulig og betimelig å forsvare fortidens kvalitetslitteratur, svarer han med en unnvikelsesmanøver: Hans personlige mening er i denne sammenhengen uinteressant! Er det ikke Haarbergs synspunkter denne debatten dreier seg om?

Ikke ifølge Haarberg selv. Han har nemlig, i arbeidet med denne boken, forsøkt å suspendere seg selv til fordel for en nøytral og deskriptiv historisk fremstilling. Det er imidlertid ingenting som tyder på at han har lyktes med dette. Boken er både underholdende og lærerik, men noen nøytral fremstilling er den ikke. Den er tvert imot sterkt preget av forfatterens antiromantiske og postnasjonale innstilling. Haarberg konstaterer ikke simpelthen at nasjonallitteraturen nå er et tilbakelagt stadium, men går også aktivt til angrep på den. For eksempel beskriver han den flere ganger som «pompøs», «håpløst akterutseilt», og snakker lett hoderystende om «nasjonale fanfarer» og «forloren nasjonalromantikk». I forbindelse med hjemkjøpet av Gyldendal forlag fra Danmark, utbryter han: «All denne nasjonale virak!» «Hvorfor? Hva er det som foregår?» Haarberg er naturligvis i sin fulle rett til å være mot nasjonalisme både i og utenfor litteraturen, men denne motstanden er ikke simpelthen «deskriptiv».

Det er ukontroversielt å hevde at det nasjonale ved litteraturen i dag står svakere enn i perioden mellom 1840 og 1960. Problemet med Haarbergs utspill er at de kan oppfattes dithen at den norske litterære tradisjonen som sådan har utspilt sin rolle, også i skoleverket. Men poenget med litteraturundervisningen kan jo ikke være å fôre elevene med det de allerede finner relevant. Utfordringen består i å gjøre den litterære tradisjonen relevant, for stadig nye generasjoner. Her tror jeg at mulighetene fremdeles er gode.

Frode Helmich Pedersen er forskar i litteraturvitskap ved Universitetet i Bergen.