DAGNY JUEL

RUSSELL KRISTIANSEN

NESODDEN

Å lese artikkelen om Dagny Juel vekket til livs noen pussige minner fra den dagen kona og jeg besøkte gravplassen hennes i 1999.

Det var en lang vandring fra hovedgaten der, Shota Rustaveli, østover gjennon byen. Da vi gikk forbi Tyskekirken stakk vi innom for å spør videre om veien – det var selveste biskopen som var meget behjelpelig med opplysninger om dette. I umiddelbar nærheten av kirkegården – som egentlig visste seg for å være et nekropolis – så vi et flott hus hvor hunder av den typen en ikke spøker med holdte vakt.

Da begynte letingen etter graven til Dagny Juel. En ante ikke hvor en skulle begynne i dette virvar av minnesmerker, statuer og denslags. Jeg tok et bilde av en statue av en ung mann, en metallisk statue hvor han syntes å gestalte en blanding av Apollon og Elvis. Hans skjebne og endelikt kunne en godt spekulere på.

Jeg jaktet forgjeves. Kona, Turid, valgte å gå inn på kontoret der og spurte en herre, altså selveste forstanderen, hvor vi kunne finne Juels grav. Hun fortalte meg at han – som satt der i dyp konsentrasjon – så opp på henne aldeles himmelfallen. Det var akkurat i det øyeblikket at han satt der med blyant og papir og forsøkte å stave riktig navnet «Dagny Juel.»

Jeg ble hentet, hans nærmeste medarbeidere ble hentet, likedan en pen ung tolk. De andre herrer samlet seg bak sjefens sitteplass og plutselig fortonet det hele som et avhør - eller scene - i en spionfilm. Tolken forklarte hvorfor navnet Dagny Juel var aktuelt. Hennes gravplass var mer eller mindre ødelagt og gravlunden hadde nettopp tatt imot den hviteste mulig marmorplate for å erstatte den gamle. Jeg kikket på den som sto ved kontorveggen og ble riktig imponert.

Så skyver forstanderen papir og blyant over til meg og ber meg skrive det norske navnet på riktig måte. Plutselig går det opp for meg at jeg ikke visste om navnet skulle staves «Juel» eller «Juell.» Jeg svelget dypt og så igjen - men med en viss fortvilelse - på den blanke platen. Jeg husker ikke hvilken variasjon jeg valgte og har stundom lurt på det. I mellomtiden var også en journalist tilkalt - en som kunne en del om både Juel og Hamsuns besøk til Tblisi.

V fikk høre at forstanderens unge datter var blitt drept i en anti-sovietisk demonstrasjon i den urolige tiden før Georgias løsrivelse, noe som sikkert forklarte hans ganske dystre mine. Det hele avsluttet med en invitasjon til å besøke forstanderens hjem og det visste seg at dette var det huset med de farlige vakthunder vi først gikk forbi. Vi måtte takke nei siden vi skulle reise hjem igjen.

En flott bil kjørte oss ned til byen og vi ble satt av like overfor et hus hvor det sto på en plakat at Knut Hamsun oppholdte seg der, dengang i tiden. På kvelden traff vi tilfeldigvis den tyske biskopen igjen på en uterestaurant og hadde en litt merkelig historie å berette for ham.

Når jeg ser på bildet av Dagny Juels gravsted i «Dag og Tid» må jeg anta at det er av nyere dato. Den Juel graven de tok oss til å se på lå fullstendig i grus. Marmoret i bildet virker nokså værbitt og da ma jeg lure på om det er den samme som det flotte snøhvite som engang voldte meg en del hodebry.