Ei nødvendig avgjerd
Hadia Tajik kunne ikkje gjere anna enn å gå av som arbeids- og inkluderingsminister.
Hadia Tajik (Ap) kunngjorde avgangen sin på ein pressekonferanse i Marmorhallen i Oslo onsdag.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Då LO-toppane Peggy Hessen Følsvik, Mette Nord og Jørn Eggum gjekk ut i VG måndag og bad Hadia Tajik leggje alle kort på bordet i pendlarbustadsaka, vart det klart at det ville verte vanskeleg, for ikkje å seie umogleg, for Ap-nestleiaren å halde fram som arbeids- og inkluderingsminister.
Ein ting er at opposisjonspolitikarar og pressa har stilt henne til veggs. Ein annan er at dei som vert rekna som dei sterkaste støttespelarane til regjeringa, gjer det. Og det på ein svært kalkulert måte, i landets største nettavis. LOs tre mektigaste leiarar sit ikkje berre i Aps sentralstyre, men representerer nærmare ein million LO-medlemer – medlemer Hadia Tajik i rolla som arbeidsministar var sett til å tene. Såkalla vanlege folk.
Når dei ikkje var nøgde med svara frå Tajik og ho ikkje kunne servere fyldigare svar, var den naturlege utgangen å gje frå seg nøkkelkortet til departementet.
Burde gått før
Når det er sagt, er det gode grunnar til at ho burde gått av også uavhengig av mediestuntet frå dei tre LO-toppane. Ein av grunnane er realitetane i saka.
Det vi veit, er at Tajik, då ho var politisk rådgjevar i regjeringa, fekk skattefri bustad i perioden 2006 til 2010 etter å ha gjeve feil opplysningar til Statsministerens kontor. Bustadkontrakten ho leverte inn for å dokumentere kostnader til bustad i heimfylket, vart lagd i ein skuff. Ho budde aldri i bustaden.
Tajik har korkje klart å dokumentere utgiftene ho har hatt til bustad, eller å forklare på ein god måte kva som eigentleg har skjedd. Juridisk usemje om kva som skal til for at ein skal kunne nyte godt av skattefri pendlarbustad, gjer det vanskeleg å slå fast nøyaktig kor alvorleg bustadrotet til Tajik er. Men det er heller ikkje naudsynt. For når det etterlatne inntrykket er at ein politikar, og særleg ein arbeidsminister frå Arbeidarpartiet, ikkje har følgt intensjonen i eit skatteregelverk, er det alvorleg nok. Intensjonen har aldri vore å leggje til rette for å auke formue.
Nav-skandalen
Ein annan grunn til at Tajik uansett burde gått, er den respekten ein Nav-statsråd må ha for offera i Nav-skandalen. Kanskje vart statsministerdraumen Tajik kan ha bore på, knust med denne saka. Men kor mange draumar har ikkje vorte knuste som følgje av Nav-skandalen, der folk har vorte fengsla for å ha brote eit urimeleg strengt regelverk, som også viste seg å vere i strid med EØS-avtalen?
For kort tid sidan kunne vi i Dagbladet lese om kreftsjuke Marianne Evensen som drøymer om å køyre gjennom USA på Route 66 med familien sin før ho døyr, men vert hindra fordi Nav-dommen hennar ikkje vert fjerna frå strafferegisteret. For Nav-offera er nåde verkeleg eit framandord.
Det har vore forunderleg å sjå korleis ein så dyktig politikar som Tajik har gjort nesten alt feil i handteringa av pendlarbustadsaka. Ein kan berre lure på kvifor ho ikkje straks la alle kort på bordet og svarte på spørsmåla som kom. Det gjorde ho ikkje, og det har ho måtta ta konsekvensen av.
Eit tap
Når alt dette er sagt, er det på sin plass å seie at Tajiks fall er eit tap, ikkje minst for Arbeidarpartiet, men også for landet. For Arbeidarpartiet fordi ho i Arbeids- og inkluderingsdepartementet har levert på valløfta frå partiet og vore det sterkaste kortet i regjeringa, i ei regjeringstid som før invasjonen av Ukraina har vore sterkt prega av straumkrise og pandemitrøyttleik.
Ho er ein politikar med kapasitet til å verte statsminister. For landet fordi ho, med si imponerande klassereise og sin minoritetsbakgrunn, viser andre med liknande bakgrunn kva ein kan få til om ein jobbar hardt og godt. Tajik har vore ei stjerne.
Berre tida vil vise om Tajik har tillit nok til å halde fram som nestleiar i Arbeidarpartiet. I skrivande stund er LO-toppane tause om tillitsspørsmålet. Om partiet slår ring om henne eller ikkje, vil ikkje berre seie noko om pendlarbustadsaka, men også om kort godt nettverk ho har i partiet. Vi vil få sjå kor store konsekvensar det klare standpunktet ho tok i Giske-saka, har fått for henne.
Tajik kan framleis ha ei framtid som toppolitikar. Men då må ho nok gje svar som også vanlege folk forstår. Inntil vidare får ein annan statsråd følgje opp det Tajik har starta. Og rydde opp slik at Nav-offera får oppreisinga dei har krav på.
Christiane Jordheim Larsen er journalist i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Då LO-toppane Peggy Hessen Følsvik, Mette Nord og Jørn Eggum gjekk ut i VG måndag og bad Hadia Tajik leggje alle kort på bordet i pendlarbustadsaka, vart det klart at det ville verte vanskeleg, for ikkje å seie umogleg, for Ap-nestleiaren å halde fram som arbeids- og inkluderingsminister.
Ein ting er at opposisjonspolitikarar og pressa har stilt henne til veggs. Ein annan er at dei som vert rekna som dei sterkaste støttespelarane til regjeringa, gjer det. Og det på ein svært kalkulert måte, i landets største nettavis. LOs tre mektigaste leiarar sit ikkje berre i Aps sentralstyre, men representerer nærmare ein million LO-medlemer – medlemer Hadia Tajik i rolla som arbeidsministar var sett til å tene. Såkalla vanlege folk.
Når dei ikkje var nøgde med svara frå Tajik og ho ikkje kunne servere fyldigare svar, var den naturlege utgangen å gje frå seg nøkkelkortet til departementet.
Burde gått før
Når det er sagt, er det gode grunnar til at ho burde gått av også uavhengig av mediestuntet frå dei tre LO-toppane. Ein av grunnane er realitetane i saka.
Det vi veit, er at Tajik, då ho var politisk rådgjevar i regjeringa, fekk skattefri bustad i perioden 2006 til 2010 etter å ha gjeve feil opplysningar til Statsministerens kontor. Bustadkontrakten ho leverte inn for å dokumentere kostnader til bustad i heimfylket, vart lagd i ein skuff. Ho budde aldri i bustaden.
Tajik har korkje klart å dokumentere utgiftene ho har hatt til bustad, eller å forklare på ein god måte kva som eigentleg har skjedd. Juridisk usemje om kva som skal til for at ein skal kunne nyte godt av skattefri pendlarbustad, gjer det vanskeleg å slå fast nøyaktig kor alvorleg bustadrotet til Tajik er. Men det er heller ikkje naudsynt. For når det etterlatne inntrykket er at ein politikar, og særleg ein arbeidsminister frå Arbeidarpartiet, ikkje har følgt intensjonen i eit skatteregelverk, er det alvorleg nok. Intensjonen har aldri vore å leggje til rette for å auke formue.
Nav-skandalen
Ein annan grunn til at Tajik uansett burde gått, er den respekten ein Nav-statsråd må ha for offera i Nav-skandalen. Kanskje vart statsministerdraumen Tajik kan ha bore på, knust med denne saka. Men kor mange draumar har ikkje vorte knuste som følgje av Nav-skandalen, der folk har vorte fengsla for å ha brote eit urimeleg strengt regelverk, som også viste seg å vere i strid med EØS-avtalen?
For kort tid sidan kunne vi i Dagbladet lese om kreftsjuke Marianne Evensen som drøymer om å køyre gjennom USA på Route 66 med familien sin før ho døyr, men vert hindra fordi Nav-dommen hennar ikkje vert fjerna frå strafferegisteret. For Nav-offera er nåde verkeleg eit framandord.
Det har vore forunderleg å sjå korleis ein så dyktig politikar som Tajik har gjort nesten alt feil i handteringa av pendlarbustadsaka. Ein kan berre lure på kvifor ho ikkje straks la alle kort på bordet og svarte på spørsmåla som kom. Det gjorde ho ikkje, og det har ho måtta ta konsekvensen av.
Eit tap
Når alt dette er sagt, er det på sin plass å seie at Tajiks fall er eit tap, ikkje minst for Arbeidarpartiet, men også for landet. For Arbeidarpartiet fordi ho i Arbeids- og inkluderingsdepartementet har levert på valløfta frå partiet og vore det sterkaste kortet i regjeringa, i ei regjeringstid som før invasjonen av Ukraina har vore sterkt prega av straumkrise og pandemitrøyttleik.
Ho er ein politikar med kapasitet til å verte statsminister. For landet fordi ho, med si imponerande klassereise og sin minoritetsbakgrunn, viser andre med liknande bakgrunn kva ein kan få til om ein jobbar hardt og godt. Tajik har vore ei stjerne.
Berre tida vil vise om Tajik har tillit nok til å halde fram som nestleiar i Arbeidarpartiet. I skrivande stund er LO-toppane tause om tillitsspørsmålet. Om partiet slår ring om henne eller ikkje, vil ikkje berre seie noko om pendlarbustadsaka, men også om kort godt nettverk ho har i partiet. Vi vil få sjå kor store konsekvensar det klare standpunktet ho tok i Giske-saka, har fått for henne.
Tajik kan framleis ha ei framtid som toppolitikar. Men då må ho nok gje svar som også vanlege folk forstår. Inntil vidare får ein annan statsråd følgje opp det Tajik har starta. Og rydde opp slik at Nav-offera får oppreisinga dei har krav på.
Christiane Jordheim Larsen er journalist i Dag og Tid.
For Nav-offera er nåde verkeleg eit framandord.
Fleire artiklar
Butikkvindauge i Worth Avenue i Palm Beach i Florida.
Alle foto: Håvard Rem
Det blonde reservatet
PALM BEACH: Krig og folkevandring verkar inn på alle vestlege val. Eit amerikansk presidentval kan verka andre vegen òg.
Lewis Lapham på Lapham’s Quarterly-kontoret ved Union Square på Manhattan.
Ein lang marsj mot idiotveldet
NEW YORK: Sett frå minnestunda for Lewis Lapham ser den politiske dagsordenen i USA mindre ny ut.
VINNAREN: På søndag vart Herbert Kickls Fridomsparti (FPÖ) for første gongen største parti i det austerrikske parlamentsvalet. Får partiet makt, vil dei jobbe for å oppheve sanksjonar mot Russland.
Foto: Lisa Leutner / Reuters/ NTB
Politikk i grenseland
Austerrikarane ser på seg sjølv som ein fredsnasjon. Likevel røystar ein tredel på prorussiske høgrepopulistar.
Eldspåsetting og steinkasting i Ramels veg i Rosengård i Malmö. Ivar Hippe har intervjua innbyggarar i utsette bydelar i Vest-Sverige.
Foto: Johan Nilsson / TT / AP / NTB
– Det kjem til å bli stygt
Ivar Hippe fekk lyst til å sjå nærmare på dei svenske tilstandane. Etter tre års arbeid er Sverige 2024: Beretninger om et land i krise her. Staten må ta styring, seier han.
Yrka med det høgste sjukefråværet er kvinnedominerte med relasjonelt arbeid og høge emosjonelle krav, skriv Lill Sverresdatter Larsen.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Langvarig overbelastning gir rekordhøyt sykefravær
«Vi har lenge drevet en dugnad for å holde skuta flytende.»