Balansekunst
Aimee Manns niande album står ikkje tilbake for dei tidlegare platene hennar.
Songpoeten Aimee Mann skildrar mindre lukkelege stunder.
Rock
Aimee Mann:
Mental Illness
SuperEgo/Border
Aimee Mann, ein påliteleg songpoet når det kjem til å skildre livets mindre lukkelege stunder, er tilbake med Mental Illness, eit knippe nye songar som vil leve opp til forventningane til dei kresne lyttarane hennar. Lyttarane har nemleg vorte vande med høg kvalitet, ikkje minst med omsyn til tekstane til Mann. Karakteristikken frå Nick Hornby i The New Yorker for nokre år sidan held seg godt: «simple, direct, sweet, resonant», skreiv han, og meinte at mange av romanane han fekk i fanget, ikkje heldt same litterære nivå som songane til Mann.
Dramatisk ironi
I ein Mann-song heiter det ikkje «du elskar meg ikkje lenger», innsikta må ramme hardare enn det, som i: «du har aldri elska meg» («You Never Loved Me»). Mennesket som kjenner seg litt for ovanpå, får melding om at «det hadde vel vore topp om livet gjekk som planlagt, hadde det ikkje?» Men niks, snart snur det seg, du veit det berre ikkje enno («Patient Zero»). Mann er god på etterpåklokskap og dramatisk ironi, utan at songane hennar nokon gong får baske seg i skadefryd.
Eg er neppe åleine om å ha komme over Aimee Mann for første gong då songen «Save Me» dukka opp i den magiske sluttsekvensen i Paul Thomas Andersons Magnolia (2000), eit storverk som visstnok alt i utgangspunktet skal ha vore inspirert av songane hennar – Anderson skreiv fleire verseliner inn i dialogen i filmen.
Folkrockinspirert
Mental Illness er Manns niande studioalbum, og det har gått fem år sidan førre utgiving, Charmer (2012). I intervju har ho nemnt folkrockplater frå 1960- og 1970-talet som inspirasjonskjelder, og gjengen ho har med seg, har verkeleg hjelpt henne å treffe det uttrykket ho var ute etter. Mannskapet rommar Jonathan Coulton på akustiske gitarar og kor, Jay Bellerose på trommer, Jamie Edwards på piano og Ted Leo på kor. Co-låtskrivar John Roderick og produsent Paul Bryan står bak dei fine strykearrangementa.
Mental Illness ville kanskje ha vore ein overraskande konfronterande tittel frå mange artistar, men ikkje frå Mann, som kalla eit av sine tidlegare album for Fucking Smilers (2008). Negativiteten er ikkje fienden til denne dama. Andre får ta seg av jo-jo-jo-jovialiteten. Det kan som kjent finnast mykje trøyst i ein song som kallar ein spade for ein spade. Mann kallar ein spade for ein spade utan å verte verken sentimental, klagande, full av patos eller lettvint sarkastisk. Det dreier seg med andre ord om balansekunst.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rock
Aimee Mann:
Mental Illness
SuperEgo/Border
Aimee Mann, ein påliteleg songpoet når det kjem til å skildre livets mindre lukkelege stunder, er tilbake med Mental Illness, eit knippe nye songar som vil leve opp til forventningane til dei kresne lyttarane hennar. Lyttarane har nemleg vorte vande med høg kvalitet, ikkje minst med omsyn til tekstane til Mann. Karakteristikken frå Nick Hornby i The New Yorker for nokre år sidan held seg godt: «simple, direct, sweet, resonant», skreiv han, og meinte at mange av romanane han fekk i fanget, ikkje heldt same litterære nivå som songane til Mann.
Dramatisk ironi
I ein Mann-song heiter det ikkje «du elskar meg ikkje lenger», innsikta må ramme hardare enn det, som i: «du har aldri elska meg» («You Never Loved Me»). Mennesket som kjenner seg litt for ovanpå, får melding om at «det hadde vel vore topp om livet gjekk som planlagt, hadde det ikkje?» Men niks, snart snur det seg, du veit det berre ikkje enno («Patient Zero»). Mann er god på etterpåklokskap og dramatisk ironi, utan at songane hennar nokon gong får baske seg i skadefryd.
Eg er neppe åleine om å ha komme over Aimee Mann for første gong då songen «Save Me» dukka opp i den magiske sluttsekvensen i Paul Thomas Andersons Magnolia (2000), eit storverk som visstnok alt i utgangspunktet skal ha vore inspirert av songane hennar – Anderson skreiv fleire verseliner inn i dialogen i filmen.
Folkrockinspirert
Mental Illness er Manns niande studioalbum, og det har gått fem år sidan førre utgiving, Charmer (2012). I intervju har ho nemnt folkrockplater frå 1960- og 1970-talet som inspirasjonskjelder, og gjengen ho har med seg, har verkeleg hjelpt henne å treffe det uttrykket ho var ute etter. Mannskapet rommar Jonathan Coulton på akustiske gitarar og kor, Jay Bellerose på trommer, Jamie Edwards på piano og Ted Leo på kor. Co-låtskrivar John Roderick og produsent Paul Bryan står bak dei fine strykearrangementa.
Mental Illness ville kanskje ha vore ein overraskande konfronterande tittel frå mange artistar, men ikkje frå Mann, som kalla eit av sine tidlegare album for Fucking Smilers (2008). Negativiteten er ikkje fienden til denne dama. Andre får ta seg av jo-jo-jo-jovialiteten. Det kan som kjent finnast mykje trøyst i ein song som kallar ein spade for ein spade. Mann kallar ein spade for ein spade utan å verte verken sentimental, klagande, full av patos eller lettvint sarkastisk. Det dreier seg med andre ord om balansekunst.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Reisande på Gardermoen i juni i år. Oslo lufthamn er i særklasse den mest lønsame flyplassen Avinor driv. Dei aller fleste norske flyplassane går med underskot.
Foto: Javad Parsa / NTB
Avinor-krisa tok ikkje slutt da pandemitiltaka gjorde det. Kan det vere styringsmodellen det er noko gale med?
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
–FN-soldatane er det internasjonale samfunnets gissel mellom Israel og Hizbollah, seier Robert Mood.
Teikning: May Linn Clement
«Vladimir Putin har grunn til å vera nøgd med stoda i krigen i Ukraina.»
Brosundet i jugendbyen Ålesund.
Foto: Halvard Alvik / NTB
Opprør utan variasjon og dekor
«Opprørarane sveisar fast at berre den typen arkitektur opprørarane sjølve godtek, er kultur.»
Han Kang er den fyrste sørkorearen som vinn Nobelprisen i litteratur.
Foto: Yonhap News Agency / NTB
«Det er språkarbeidet og dei poetiske scenene, som råkar lesaren.»
Sørkoreanaren Han Kang får Nobels litteraturpris for 2024