Det enklaste er pistol
Tankevekkjande teater om dei som ville amerikanske presidentar til livs.
Musikalen har ikkje vore spelt på norske scener tidlegare.
Foto: Den Nationale Scene
Den Nationale
Scene, Store scene
Stephen Sondheim og John Weidman:
Assassins
Etter ein idé av Charles Gilbert jr.
Omsett av Knut Nærum
Regi: Markus Virta
Scenografi og kostyme: Paul Farnsworth
Musikalsk ansvarleg: Trond Blindheim
Av alle merkelege tema å lage musikal av har Stephen Sondheim (musikk og songtekstar) valt seg sju menn og to kvinner som har teke livet av amerikanske presidentar, eller freista gjere det. Resultatet er blitt ei medrivande og tankevekkjande framsyning. Og stykket er langt frå reint gravalvor; her er nok av svart humor og ironi. At det har teke tretti år å få denne musikalen til Noreg, kan truleg berre forklarast med at Sondheim ikkje har lagt vekt på å skape iøyrefallande musikk.
Kennedy-drapet
Ramma, og hendinga heile framsyninga arbeider seg fram mot, er drapet på John F. Kennedy. Alt går føre seg i eit svært lagerrom fylt til taket av bokkassar, Texas School Book Depository, der Lee Harvey Oswald (Kristian Berg Jåtten) avfyrte dei lagnadstunge skota frå 22. november 1963.
Det vi får oppleve, er ein freistnad på å forstå kva som dreiv desse presidenthatarane til å ty til handvåpen mot landets leiar. Våpena var, då som no, lette å få tak i. Den Onkel Sam-liknande våpenhandlaren (Svein Harry Schøttker-Hauge) pushar dei på desse mislukka eksistensane med utsegner som at om ikkje livet ditt har blitt slik du ønskte, er løysinga å skyte ein president.
For somme synest personlege problem, frustrasjon eller (tilløp til) galskap og vrangførestillingar å liggje bak, for andre kan det vere politisk misnøye, kjensler av sosial urett og manglande rettferd, konspirative tankar. I somme tilfelle verkar motivasjonen heller uklar. For den første av dei alle var det hemn over borgarkrigen med store tap av menneskeliv, som han meinte Lincoln var skuld i.
Ein samanheng
Det byrjar med den sjølvopptekne skodespelaren John Wilkens Booth (med kraft og malmrøyst tolka av André Søfteland), som skaut Abraham Lincoln i Ford Theater i 1865. Han dukkar stadig opp i framsyninga både som inspirasjon for seinare attentatmenn og som teikn på at det finst ein samanheng og ei linje mellom dei 13 som har freista drepe ein amerikansk president dei siste 150 åra. Ligg det i kulturen? I tradisjonane? I den enkle tilgangen på våpen? Same kva, Assassins minner oss på at det kan skje igjen. Også her.
Framsyninga er eit musikalsk kjempelyft med presist samspel og perfekt taiming, profesjonelt bakka opp av Trond Lindheim og dei 13 musikarane i orkestergrava. Sjølv om musikalspesialisten André Søftelands dramatiske tenor skil seg markant ut, leverer også «vanlege» skodespelarar gode songprestasjonar. Vi får høyre dei enkeltvis, i (greske) kor (som mellom anna uttrykkjer seg gjennom ein Sousa-marsj) og fine duettar, og det kling overtydande. Musikkmaterialet er meir krevjande enn det vi finn i dei fleste musikalar, men her var ingen falsk tone å høyre, heller ikkje brot på presisjonen.
Jan H. Landro
Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Den Nationale
Scene, Store scene
Stephen Sondheim og John Weidman:
Assassins
Etter ein idé av Charles Gilbert jr.
Omsett av Knut Nærum
Regi: Markus Virta
Scenografi og kostyme: Paul Farnsworth
Musikalsk ansvarleg: Trond Blindheim
Av alle merkelege tema å lage musikal av har Stephen Sondheim (musikk og songtekstar) valt seg sju menn og to kvinner som har teke livet av amerikanske presidentar, eller freista gjere det. Resultatet er blitt ei medrivande og tankevekkjande framsyning. Og stykket er langt frå reint gravalvor; her er nok av svart humor og ironi. At det har teke tretti år å få denne musikalen til Noreg, kan truleg berre forklarast med at Sondheim ikkje har lagt vekt på å skape iøyrefallande musikk.
Kennedy-drapet
Ramma, og hendinga heile framsyninga arbeider seg fram mot, er drapet på John F. Kennedy. Alt går føre seg i eit svært lagerrom fylt til taket av bokkassar, Texas School Book Depository, der Lee Harvey Oswald (Kristian Berg Jåtten) avfyrte dei lagnadstunge skota frå 22. november 1963.
Det vi får oppleve, er ein freistnad på å forstå kva som dreiv desse presidenthatarane til å ty til handvåpen mot landets leiar. Våpena var, då som no, lette å få tak i. Den Onkel Sam-liknande våpenhandlaren (Svein Harry Schøttker-Hauge) pushar dei på desse mislukka eksistensane med utsegner som at om ikkje livet ditt har blitt slik du ønskte, er løysinga å skyte ein president.
For somme synest personlege problem, frustrasjon eller (tilløp til) galskap og vrangførestillingar å liggje bak, for andre kan det vere politisk misnøye, kjensler av sosial urett og manglande rettferd, konspirative tankar. I somme tilfelle verkar motivasjonen heller uklar. For den første av dei alle var det hemn over borgarkrigen med store tap av menneskeliv, som han meinte Lincoln var skuld i.
Ein samanheng
Det byrjar med den sjølvopptekne skodespelaren John Wilkens Booth (med kraft og malmrøyst tolka av André Søfteland), som skaut Abraham Lincoln i Ford Theater i 1865. Han dukkar stadig opp i framsyninga både som inspirasjon for seinare attentatmenn og som teikn på at det finst ein samanheng og ei linje mellom dei 13 som har freista drepe ein amerikansk president dei siste 150 åra. Ligg det i kulturen? I tradisjonane? I den enkle tilgangen på våpen? Same kva, Assassins minner oss på at det kan skje igjen. Også her.
Framsyninga er eit musikalsk kjempelyft med presist samspel og perfekt taiming, profesjonelt bakka opp av Trond Lindheim og dei 13 musikarane i orkestergrava. Sjølv om musikalspesialisten André Søftelands dramatiske tenor skil seg markant ut, leverer også «vanlege» skodespelarar gode songprestasjonar. Vi får høyre dei enkeltvis, i (greske) kor (som mellom anna uttrykkjer seg gjennom ein Sousa-marsj) og fine duettar, og det kling overtydande. Musikkmaterialet er meir krevjande enn det vi finn i dei fleste musikalar, men her var ingen falsk tone å høyre, heller ikkje brot på presisjonen.
Jan H. Landro
Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Familien Nerdrum ved garden i Stavern.
Foto: Agnete Brun / NRK
Ikkje alt er politikk
Politiseringa av Nerdrum-familien er påfallande i lys av kor upolitisk Nerdrum eigentleg er.
Torje Hommedal Knausgård tek mastergrad i fransk ved Universitetet i Oslo. Lea Marie Krona gjer det same i tysk. Dei har få å sitje i kollokviegruppe med.
Foto: Sigurd Arnekleiv Bækkelund
Framandspråka forsvinn
Tilgangen på framandspråk er større enn nokon gong. Likevel er det stadig færre som vil studere dei.
Teikning: May Linn Clement
Forgard i nord
Kan USA kome til å ta over Grønland med makt?
Rune Slagstad på veg inn til Finansdepartementet i november i fjor.
Foto: Dag og Tid
Fylgjene av konkurransestaten
Rune Slagstad syner korleis venstresida lenge har gløymt røtene og prinsippa sine. Der andre held seg til vande spor, gjenetablerer han vona om at vi kan finne ut av kva som er viktigast å diskutere.
Jean-Marie Le Pen døydde 7. januar, 96 år gamal.
Foto: Stephane Mahe / Reuters / NTB
Ein politisk krigar har falle
Jean-Marie Le Pen (1928–2025) vart ein nybrotsmann for all høgrepopulisme i dag.