#METOO

EIVIND HASLE

SURNADAL

Det har vore ei sjokkerande oppleving i haust å følgje #MeToo-kampanjen, både internasjonalt og nasjonalt. Etter eit langt yrkes- og organisasjonsliv er ein sjølvsagt kjent både med det store innslaget av maktbruk og maskuline hersketeknikkar på arbeidsplassar og i enkelte organisasjonar. Men det sterke innslaget av sex og sexpress har ikkje vore framtredande i dei delane av arbeids- og organisasjonslivet eg har kjennskap til.

Men så er det da ikkje skoleverket eller edruskapsrørsla som er mest trekt fram i kampanjen, men media og litteratur, teater og film, enkelte parti og organisasjonar, og hotell- og restaurantbransjen. I stor grad dreier det seg om arbeidsplassar og organisasjonar som er kjende for liberal omgang med rusmiddel, både på og utanfor arbeidsplassen – eller det dreier seg om situasjonar og markeringar der alkoholen gjerne har ein sentral plass, til dømes på personalseminar, julebord og jubileumsmarkeringar.

Mange organisasjonar og bedrifter har laga seg interne retningsliner, mellom anna om rusmiddelbruken, slik også AKAN (arbeidslivets komité mot alkoholisme og narkomani) har tilrådd. Slike retningsliner verkar avklarande og konstruktivt når det gjeld å synleggjere kva slags språkbruk og oppførsel som er akseptabel på ein arbeidsplass og mellom tilsette. Mange synest no å ha tru på svært spesifikke retningsliner, om til dømes åtferd og samtykke, i samband med seksuelle handlingar. Men vi veit til dømes at folk flest – når dei er edru – er klare over at bilkøyring i fylla korkje er lurt eller lovleg. Likevel skjer det altfor ofte, når vurderingssansen er redusert. Likeeins vil eg tru at folk flest godt veit kva som er akseptabel språkbruk og akseptabel oppførsel mellom menn og kvinner på ein arbeidsplass og i samfunnet, så lenge dei er nokolunde edru og tilreknelege.