Kultur

Trond Vernegg

«Hvor udgangspunktet er galest blir tidt resultatet som orginalest.» Peers utbrudd i fjerde akt av Peer Gynt står seg tydeligvis fortsatt. Det dokumenterer spaltist Jan H. Landro med det han skriver under overskriften «Forfatterforbundet på ranstokt». Han hamrer løs på Forfatterforbundets krav om likedeling av bibliotekvederlaget for skjønnlitteratur for voksne.

På ranstokt? Ranere pleier meg bekjent ikke å gå til domstolene for å søke hjelp når de er på tokt. Ranere møter ikke særlig stor sympati i domstolene, dommere har rett og slett en tendens til ikke å like dem. Forfatterforbundet mener å ha et helt legitimt krav, og for alle andre enn Landro og hans få meningsfeller er det naturlig å bringe krav man mener å ha, inn for retten. Ut fra det Landro skriver, må man heller spørre hvorfor han og noen få meningssterke andre, ikke et knippe kompetente dommere skal avgjøre tvisten. Er Landro og hans meningsfeller redde for dommen, stoler de ikke på rettsstaten? På alle andre av livets områder har jo de fleste av oss stor tillit til domstolene.

Landro beskylder Forfatterforbundet for å spille ut grådigheten sin. Grådig, hva mener han? Det er betimelig å spørre om Landro har tatt seg bryet med å sette seg inn i hva bibliotekvederlaget egentlig er, og hvilke regler som gjelder for det, i lov og retningslinjer fra Kulturdepartementet. Bibliotekvederlaget er en lovfestet kompensasjon til opphavere med bøker for utlån i bibliotek. Her gjelder det forfattere som skriver skjønnlitteratur for voksne, og som er organisert i Den norske Forfatterforening, i Forfatterforbundet eller ikke er medlem noe sted. Organiserte og uorganiserte er på lik linje med på å opparbeide vederlaget. Bibliotekvederlaget er som navnet sier et vederlag, ikke en støtte til organisasjoner, uansett hvor gammel eller ung organisasjonen måtte være.

Alle med bøker i bibliotek bidrar til å opparbeide vederlaget, midler som skal fremme at det skapes ny norsk litteratur. Og alle skal de likestilles og behandles likt, uavhengig av medlemstilhørighet. Forfatterforbundet har gjennom stipendutdelingene sine dokumentert at forbundet betjener hele feltet, uavhengig av organisasjonstilhørighet. Medier har skrevet at over 90 prosent av Den norske Forfatterforenings stipendmidler går til foreningens egne medlemmer, dette står uimotsagt. Jeg liker ikke Landros retorikk, derfor skal jeg ikke beskylde noen andre for å ha vært på ranstokt gjennom mange år gjennom skjevfordeling. Slike beskyldninger er ufine og passer seg ikke.

Forfatterforbundets medlemslister er ikke offentlige, Landro kaller dem hemmelige. De er ikke hemmeligere enn at Forfatterforbundet dokumenterte dem overfor det rette organ, Kulturdepartementet, før forbundet fikk forhandlingsrett til bibliotekvederlaget i februar 2018. Og så har vi, som alle vet, i mange år hatt strenge lovregler om personvern. Medlemskap i fagforeninger regnes som personsensitivt, fagforeninger har ikke anledning til å opplyse om det, det er lovstridig. Gadd vite om de som legger ut medlemslistene sine oppfyller lovens krav om personvern.

Landro forteller også at flere medlemmer har forlatt Forfatterforbundet i protest. Ut fra sammenhengen skulle man tro det var medlemsflukt. Her lager Landro en fjær til fem høns ved å få noe som ikke er dramatisk, til å se dramatisk ut.

Vi i Forfatterforbundet har tro på dommerstanden her til lands, vi mener at lover og regler lojalt skal følges, og vi tror på enhvers rett til å forfølge krav de måtte mene å ha for domstolene. Slik det bør være i en rettsstat.

Trond Vernegg er cand. jur.
og organisatorisk nestleiar i Forfatterforbundet.