Heimefronten

Jiri Muller

Marte Michelets siste bok Hva visste hjemmefronten? har skapt en heftig debatt i norske medier.

Det er vel dokumentert at tusenvis av menn og kvinner i hele Europa hjalp jødene på flukt under andre verdenskrig. Norge var ikke unntak. De fleste aksjonene for å redde jødene ble utført av vanlige folk som hadde som mål å hjelpe sine gode naboer. Noen få ble også med for å tjene penger. Alle risikerte livet. Noen ble tatt, torturert og henrettet.

Men hva gjorde regjeringene i Europa, USA og Canada? Med unntak av danskekongen Christian X og den bulgarske politikeren Dimitar Peshev (med støtte fra sin tsar Boris III) gjorde europeiske og nordamerikanske myndigheter minst mulig. Dette gjelder særlig USA, Canada og Storbritannia, som hadde gode muligheter til å hjelpe jødene på flukt. Men det finnes noen unntak. I 1940, to år før arrestasjonene av norske jøder, var Chiune Sugihara japansk visekonsul i det sovjetokkuperte Litauen. Han hjalp flere tusen jøder på flukt ved å utstede transittvisa til dem, så de kunne komme seg til midlertidig opphold i Japan. I samme perioden var Hiram Bingham amerikansk visekonsul i Marseille. Han hjalp også flere hundre jødiske flyktninger som befant seg i Vichy-Frankrike, ved å skaffe dem nansenpass og visum til USA. Begge disse diplomatene trosset sine regjeringers instrukser om ikke å hjelpe jøder på flukt. De tok selv initiativ til disse heroiske aksjonene, uten noen gevinster, og dette kostet dem deres videre karriere i diplomatisk tjeneste.

Hva var grunnen til disse antijødiske holdningene? Immigrasjonskontorer i USA, Canada og Storbritannia var preget av antisemittisme og frykt for å irritere Hitler og hans allierte. Et eksempel er Frederick Blair, som hadde ansvar for immigrasjon til Canada, og som hindret flere tusen jøder i å komme seg i trygghet mens det fremdeles var mulig å forlate Europa. Britiske myndigheter hindret jødiske flyktninger i å komme til Palestina. I begynnelsen regnet mange med at Hitler kom til å vinne krigen. Men da de allierte gikk inn i krigen mot Hitler med full tyngde, brukte de retorikken at det var viktigere å bekjempe Nazi-Tyskland enn å redde liv. Flere hundre tusen liv kunne ha blitt reddet hvis de allierte hadde bombet anleggene i Auschwitz, Treblinka og andre leirer.

På bakgrunn av kunnskap om disse hendelsene valgte den norske regjeringen i eksil og hjemmefronten ikke å bruke store ressurser på å redde jødiske liv, men prioriterte andre oppgaver. Norske myndigheter i Norge og i eksil fulgte den generelle trenden i hva de store nasjonene gjorde og ikke gjorde, på tross av at de hadde informasjon om hva som ventet europeiske jøder, lenge før de ble arrestert og deportert. Marte Michelets bok kaster lys på dette mørke kapitlet i norsk historie. Derfor burde norske fagfolk innrømme disse fakta og ikke bortforklare eller bagatellisere dem. Det er feil av Bjarte Bruland å skrive i Dag og Tid (23.11.) at Michelet i boka lot for sterke moralske føringer skinne gjennom, og at hun overdramatiserer. Det er ikke overdramatisering å påstå at jødene ble sviktet av norske myndigheter på begge sider av konflikten med Nazi-Tyskland.

Men tragedien for de europeiske jødene fortsetter. De få som kom tilbake fra krigen og fra tysk fangenskap, fant hjemmene sine okkupert av andre mennesker. Deres eiendommer var blitt revet bort etter deportasjonen, fordi ingen trodde at noen kunne overleve Hitlers inferno. I Norge tok det mer enn 50 år før overlevende jøder og deres etterkommere fikk økonomisk kompensasjon. Her spilte Berit Reisel sammen med Bjarte Bruland en viktig rolle (NOU 1997:22). Situasjonen var enda vanskeligere for jøder i andre land, særlig i det kommunistiske Øst-Europa, hvor det var flest jøder før krigen. Deres håp var at utvandring til Israel ville gjøre slutt på forfølgelsen av dem.

Men dette er ikke slutten på skjebnen til de europeiske jødene som har vært på flukt i mange århundrer. Det europeiske samfunnet er igjen preget av jødehat, antisemittismen er i fremgang, med den konsekvensen at europeiske jøder nok en gang velger å forlate Europa.

Derfor er boken til Marte Michelet et viktig verk som forteller om skjebnen til norske jøder under andre verdenskrig. Men dette er kun en liten del av den 2000 år gamle tragedien som har rammet og fremdeles rammer europeiske jøder. Marte Michelet ser de norske jødenes skjebne i større perspektiv, mens Bjarte Brulands kommentarer inneholder unødvendige detaljer og undergraver Michelets budskap.

Jiri Muller er forsker med doktorgrad i kvantekjemi fra Universitetet i Durham i England.