NORGE OG ERITREA

JAPPE ERICHSEN

KRISTIANSAND

Terje Tvedt har i Dag og Tid gjort rede for sitt syn på norsk medvirkning til opprettelsen av Eritrea som nytt, selvstendig land i 1993. Han hevder at Kirkens Nødhjelp, på grunn av sin omfattende humanitære hjelp til Eritrea, spilte en sentral rolle ved den anledning.

Som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp på den tiden og ansvarlig for nødhjelpsoperasjonen, er det nødvendig med noen kommentarer.

At den omfattende hjelpen i hele 13 år hadde tydelige politiske implikasjoner, har Terje Tvedt helt rett i. Den humanitære hjelpen, med Kirkens Nødhjelp som sentral aktør, hadde bidradd til Mengistus fall og spilte en avgjørende rolle i endringen av det politiske kart i et av verdens strategisk viktige områder.

Sivilbefolkningens behov var grundig dokumentert ved feltbesøk i 1977, og det var eritreerne selv som ba om hjelp. Det var hjelp til en utsatt sivilbefolkning som ingen andre ville hjelpe, som drev Kirkens Nødhjelp til å starte en omstridt livline fra Sudan til Eritrea. Terje Tvedt har ikke rett når han hevder at et av motivene for hjelpen var å styrke lutherdommen på Afrikas Horn i forhold til katolske og ortodokse kirker.

Tvedt beskriver fortjenstfullt innsatsen som «ein av dei aller største grensekryssande naudhjelpsoperasjonane verda til då hadde sett». Den var et samarbeid med søsterorganisasjoner i Europa og USA, og ble finansiert av mange lands regjeringer. Vår partner i Eritrea var frigjøringsbevegelsens humanitære arm. Det er rett at Eritrea kapitaliserte politisk på hjelpen. Dette var vi klar over, og det var krevende. Ekstra krevende var det at samtidig med at vi sendte hjelp inn i Eritrea, drev vi også et omfattende nødhjelpsarbeid i Etiopia. Det kan nok hende at sympatien var sterkest for Eritrea. Men vi propaganderte aldri. Vi tok aldri noe politisk standpunkt. Det var sivilbefolkningens behov på begge sider som styrte oss. Det gjorde det mulig å snakke med begge parter. Derfor kunne vi også bidra med fredsskapende tiltak.

Når Tvedt skriver at bevilgende myndigheter ikke visste hva de gjorde, og at hele aksjonen var «eit døme på korleis statlege pengar og statleg status så og seia vart »kidnappa« av »private« aktørar i bistandssystemet», er det fullstendig galt. Norske myndigheter visste hva de var med på. Vi førte regelmessige samtaler med norsk UD, diplomater i EU og til slutt i USA. Utviklingen, dilemmaene og tiltak for å ende krigen ble utførlig diskutert. Her var vi verken amatører eller private aktører.

Når Tvedt hevder at det var Kirkens Nødhjelp som var «drivkrafta i norsk utenrikspolitikk på Afrikas horn, og ikkje profittorienterte kapitalistar i NHO eller slue strategar i Utenriksdepartementet», får det stå for hans egen regning. Det er i så fall ikke eneste gang Kirkens Nødhjelp har åpnet for et bredere norsk engasjement. Land som Sudan, Mali, Guatemala og Nicaragua forteller mye om det.

Etter freden i 1991 og Eritrea som selvstendig stat, fortsatte Kirkens Nødhjelp sin virksomhet både i Eritrea og Etiopia. En ny og meningsløs krig mellom de to landene brøt ut i 1988. Siden da har de vært erkefiender. Det har særlig hatt konsekvenser for Eritrea. Spesielt etter at Etiopia ikke godtok avgjørelsen fra Den internasjonale grensekommisjonen om nye grenser mellom de to landene, en avgjørelse partene var enige om skulle være bindene og endelig.

Da begynte for alvor en skuffende og urovekkende utvikling i Eritrea. Landet har fremdeles brorparten av sin ungdom mobilisert og plassert i grenseområdene. Det merkes i enhver familie. Myndighetene har strammet grepet. Alle aktiviteter i demokratisk retning er lagt på is. Grunnloven blir ikke praktisert, og nasjonalforsamlingen har aldri møtt. Fra mange hold omtales nå Eritrea som et terrorvelde der menneskerettigheter systematisk undergraves, og all form for opposisjon er kneblet. Landet er for det meste isolert internasjonalt.

Personlig synes jeg Tvedt tar for hardt i når han gir inntrykk av at Norge lettvint vendte Eritrea ryggen. Det er få land som så iherdig og målrettet har forsøkt å få gjennomført grensekommisjonens vedtak. Det irriterte etiopiske myndigheter som etter hvert så seg lei på at Norge viste så sterk sympati med en av deres fiender. Til slutt utviste de seks norske diplomater i september 2007. Etter hvert som situasjonen i Eritrea forverret seg, måtte også Kirkens Nødhjelp legge ned sin virksomhet der i 2012, og i 2013 stengte Norge sin ambassade.

Selv om mange flykter fra forhold de ikke kan leve under i dagens Eritrea, er det for tiden noen lyspunkter i horisonten. Eritrea har fått et nærmere forhold til flere arabiske land. Forholdet til Sudan er godt, og investeringer fra Qatar er kommet. Eritrea har dessuten forsøkt å etablere et godt forhold til Russland. Videre er Eritrea i ferd med å utarbeide en ny grunnlov, og det har kommet tegn på at landet kan komme til å endre vernepliktsystemet som binder ungdom i årevis.

Noen av oss håper på en slik utvikling. At Eritrea forlater isolasjonen og sammen med det internasjonale samfunnet blir en medspiller for fred og stabilitet i regionen. Da stiller vi gjerne opp igjen.