ARKITEKTUR

AUDUN ENGH

OSLO

I Dag og Tid 15. desember kritiserer Per Rygh, leder av mer enn 100 arkitektkonkurranser, mine forslag om at brukerne må få større innflytelse i arkitektkonkurranser. Jeg tillater meg å svare, selv om Rygh fastslår at mine «synspunkter kan neppe være særlig gjennomtenkte og røper en betydelig uvitenhet om arkitektur og arkitektkonkurranser».

Ryghs hovedargument er at arkitektur dreier seg om «langt mer enn bare estetikk og fasadekomposisjon». Han nevner bl.a. «funksjonalitet, økonomi, tekniske løsninger, interiør, bærekraft». Legfolk kan ikke «sette seg inn i denne kompleksiteten på noen seriøs måte».

Selvsagt trenger vi fagfolk til å evaluere om konkurranseforslag er i samsvar med tekniske og funksjonelle krav. Noe annet er valg av arkitektonisk stiluttrykk. Det kan ikke aksepteres at gjeldende smak blant arkitekter skal råde uansett hva brukerne måtte mene. Vi er alle eksperter på våre egne preferanser.

Når privatpersoner bygger, kan de stort sett velge arkitekturen de selv foretrekker. Offentlige bygninger finansieres av skattebetalerne, og skal brukes av befolkningen på stedet. Vi bør innføre prosesser som sikrer at brukerne får reell innflytelse over estetikken de må leve med. Gjennom dagens konkurransesystem er dette delegert til en håndplukket jury. Som Rygh bekrefter, vil ikke-arkitektene i juryen ofte følge anbefalingene fra ekspertene, oppnevnt av Norske Arkitekters Landsforbund.

En alternativ modell kan være omtrent som følger: Ved utlysning av konkurranser er det ikke føringer om stilart, med mindre det er bred enighet om at nybygg skal tilpasses eldre nabobebyggelse. I juryen deltar arkitekter med kompetanse innen ulike stilretninger. Juryens oppgave er kvalitetssikre forslagene, slik at kun faglig forsvarlige prosjekter går videre. Deretter legges et passende antall nominerte prosjekter i ulike stilarter ut til folkeavstemning. På denne måten får man en vinner som oppfyller tekniske og funksjonelle krav, og samtidig er i samsvar med befolkningens preferanser.

Landet rundt ser vi i dag et arkitekturopprør mot byggeprosjekter som innbyggere opplever som ødeleggende for stedet. Lokale folkevalgte lytter ikke til befolkningen, og aksepterer nesten hva som helst fra utbyggeres og arkitekters side, bare de får dele litt av æren for «nyskaping, vekst og fremgang».

Det er derfor behov for innføring av direktedemokrati gjennom medvirkningsprosesser som sikrer at befolkningens ønsker for sitt nærmiljø blir respektert.