Kø er kollektiv likehandsaming
Å observera er god tidtrøyte. Men venting som kunstform er komen i forfall i nettets tid.
Ein skal vera tolmodig om ein treng nytt pass for tida.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
hompland@online.no
Eg er dårleg til å venta. Derfor prøver eg alltid å koma fem minuttar for seint til avtalar. Om eg kjem før tida, blir eg uroleg – lenge før eg har venta så lenge som andre normalt må venta på meg. Går klokka feil? Har eg tatt feil av dag eller tid? Eg tar det som eit teikn på at me B-menneske er skrudde saman på ein særeigen måte.
MEN DENNE GONGEN var eg tidleg ute, for eg hadde ein avtale med sjølvaste Politiet for å få fornya passet. I fleire SMS-ar hadde dei mint meg på at avtalen var klokka 13.00, og at eg ville mista plassen dersom eg ikkje var presis. Den siste SMS-en kom 12.50, så eg skjønte at det var nødvendig å vera på rett tid til denne viktige, faste og bekrefta avtalen.
For gyldig pass må ein ha. Det nyttar ikkje lenger som i den klassiske Braathen-reklamen der ein godt vaksen og rimeleg påsegla mann går forbi passkøen på Fornebu med den vesle, raude boka høgt heva og ropar «norsk».
I DEN LANGE KØEN ved kølappmaskinen var det mykje heft, men etter fleire forsøk med diverse identifiseringar, fekk eg ut ein lapp med A892. Då eg såg med rundt i det fullstappa lokalet der folk sat på golvet, vagla seg i trappene og hang langs veggane, var eg glad for å ha ein fastspikra og politibekrefta avtale.
Men lykka var kortvarig, for ved skranken sat det ei sur politidame og informerte om at dei var to timar forseinka, så det var berre å venta og passa på. Eg var i det minste så heldig at eg fann plass på ein benk med utsikt til lystavla der kønummera flimra over skjermen.
EG INNSTILTE MEG på å venta, men ettersom eg hadde hatt full tillit til avtalen klokka 13, hadde eg ikkje budd meg med førebyggande dotur, nistepakke og drikke, avis eller bok. Mobilen var heller ikkje godt nok lada, så den tok eg ikkje sjansen på å bruka i utrengsmål, for det kunne jo koma endå ein SMS frå Politiet.
Eg blei sittande på ank og venta, sjå meg rundt og observera. Det var mange nye landsmenn med store ungeflokkar; dei skulle vel på familieferie til heimlandet. Eller rettare sagt: Dei kunne ikkje vera heilt nye, for dei måtte jo vera norske statsborgarar. Eg tenkte på ei pakistansk jente eg kjende, fødd her og alltid budd i landet: Pass hadde ho aldri tenkt på før ho skulle ut av fedrelandet sitt og koma inn att i Noreg.
Eg grøssa ved tanken på at alle desse papirkøane er normalsituasjonen for endå nyare landsmenn som har med UDI å gjera.
Å OBSERVERA FOLK er god tidtrøyte, men eg fekk angst for å observera for mykje, for då kunne kønummeret mitt fara framom og eg måtte begynna på ein ny runde. To timar, hadde politidama sagt, men det kunne jo skje eit under.
Derfor konsentrerte eg meg om å stira på skjermen, men det var uråd å knekka koden. Kønummer med ulike forbokstavar flimra forbi, tilsynelatande utan system, så eg kunne ikkje vita om eg stadig rykte framover i køen. Vinnartala var like tilfeldige og samansette som årene på ein bedehusbasar.
Etter ein dryg time hadde eg framleis ikkje knekt koden, men eg klarte ikkje å halda meg lenger og var på veg til toalettet. Då, brått og utan forvarsel, lyste A892 opp øvst på skjermen og blinka «Nå betjenes».
DET GJEKK GREITT. Ein ung, tolmodig og profesjonell ny landsmann var vennleg forklarande om pass og nasjonalt ID-kort og at det ville gå fire–fem veker før eg fekk dokumentet i posten. Han tok bilde og registrerte fingeravtrykk. Det einaste negative var at han definerte om hårfargen min og målte meg to centimeter lågare enn det står i det gamle passet.
EG KLAGAR IKKJE. Eg skjønar at reiselysta er så stor etter to pandemiske år at Politiet er underbemanna for tilstrøyminga. I tillegg er det problem med den tekniske produksjonen. Og fordi det er så lang ventetid, veks køen for naudpass og stel mykje kapasitet.
Eg merkar kor avhengig ein er blitt av å bestilla på nett, og at når ein har fått time der, trur ein det er på minuttet. Slik er det ikkje. Ein fast avtale er på idealtid, ikkje den faktiske tida.
Når eit system kjem i klemme og er ute av balanse, fell det tilbake til fysisk kø som grunnleggande rettferdsprisipp. Det kan ein ikkje kjøpa seg ut av, verken med dyre advokatar eller ved å senda au pairen eller leiga ein polakk til å stå i kø for seg. Kø er kollektiv likehandsaming.
BYRÅSJEFEN ER UROA for at dette maset med lange køar for å få pass kan føra til krav om at heile greia blir outsourca og sett ut på anbod for Securitas og andre private aktørar. Då ville det nok bli smotthol for dei betalingsvillige. Det ville vera eit ultimat nederlag for kongeriket, ordensmakta og Forvaltninga.
Vertinna har høyrt og lese om kalamitetane med pass, men det rammar ikkje henne. Ho forstår ikkje kva folk kavar etter, og korfor dei skal ut og farta langt av garde. Veit dei ikkje at Noreg er deira næraste og beste ferieland? Utlendingar er velkomne hos henne, men russarar vil ho ikkje ha på pensjonatet.
Sjølv held ho seg i det heimlege og kjende, og der har ho så langt kome seg fram med dåpsattesten. Så lenge det ikkje blir passtvang mellom Hordaland og Sogn og Fjordane, klarer ho seg godt.
DETTE ER RØYNSLENE Vertinna og eg har med reisepass: Ho er avslappa, og eg blir stressa. Spaltisten har det på ein annan måte, for han lever etter det gamle, journalistiske jungelordet: Det er aldri så gale at det ikkje kan bli ei god historie ut av det.
Andreas Hompland er sosiolog og skribent.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
hompland@online.no
Eg er dårleg til å venta. Derfor prøver eg alltid å koma fem minuttar for seint til avtalar. Om eg kjem før tida, blir eg uroleg – lenge før eg har venta så lenge som andre normalt må venta på meg. Går klokka feil? Har eg tatt feil av dag eller tid? Eg tar det som eit teikn på at me B-menneske er skrudde saman på ein særeigen måte.
MEN DENNE GONGEN var eg tidleg ute, for eg hadde ein avtale med sjølvaste Politiet for å få fornya passet. I fleire SMS-ar hadde dei mint meg på at avtalen var klokka 13.00, og at eg ville mista plassen dersom eg ikkje var presis. Den siste SMS-en kom 12.50, så eg skjønte at det var nødvendig å vera på rett tid til denne viktige, faste og bekrefta avtalen.
For gyldig pass må ein ha. Det nyttar ikkje lenger som i den klassiske Braathen-reklamen der ein godt vaksen og rimeleg påsegla mann går forbi passkøen på Fornebu med den vesle, raude boka høgt heva og ropar «norsk».
I DEN LANGE KØEN ved kølappmaskinen var det mykje heft, men etter fleire forsøk med diverse identifiseringar, fekk eg ut ein lapp med A892. Då eg såg med rundt i det fullstappa lokalet der folk sat på golvet, vagla seg i trappene og hang langs veggane, var eg glad for å ha ein fastspikra og politibekrefta avtale.
Men lykka var kortvarig, for ved skranken sat det ei sur politidame og informerte om at dei var to timar forseinka, så det var berre å venta og passa på. Eg var i det minste så heldig at eg fann plass på ein benk med utsikt til lystavla der kønummera flimra over skjermen.
EG INNSTILTE MEG på å venta, men ettersom eg hadde hatt full tillit til avtalen klokka 13, hadde eg ikkje budd meg med førebyggande dotur, nistepakke og drikke, avis eller bok. Mobilen var heller ikkje godt nok lada, så den tok eg ikkje sjansen på å bruka i utrengsmål, for det kunne jo koma endå ein SMS frå Politiet.
Eg blei sittande på ank og venta, sjå meg rundt og observera. Det var mange nye landsmenn med store ungeflokkar; dei skulle vel på familieferie til heimlandet. Eller rettare sagt: Dei kunne ikkje vera heilt nye, for dei måtte jo vera norske statsborgarar. Eg tenkte på ei pakistansk jente eg kjende, fødd her og alltid budd i landet: Pass hadde ho aldri tenkt på før ho skulle ut av fedrelandet sitt og koma inn att i Noreg.
Eg grøssa ved tanken på at alle desse papirkøane er normalsituasjonen for endå nyare landsmenn som har med UDI å gjera.
Å OBSERVERA FOLK er god tidtrøyte, men eg fekk angst for å observera for mykje, for då kunne kønummeret mitt fara framom og eg måtte begynna på ein ny runde. To timar, hadde politidama sagt, men det kunne jo skje eit under.
Derfor konsentrerte eg meg om å stira på skjermen, men det var uråd å knekka koden. Kønummer med ulike forbokstavar flimra forbi, tilsynelatande utan system, så eg kunne ikkje vita om eg stadig rykte framover i køen. Vinnartala var like tilfeldige og samansette som årene på ein bedehusbasar.
Etter ein dryg time hadde eg framleis ikkje knekt koden, men eg klarte ikkje å halda meg lenger og var på veg til toalettet. Då, brått og utan forvarsel, lyste A892 opp øvst på skjermen og blinka «Nå betjenes».
DET GJEKK GREITT. Ein ung, tolmodig og profesjonell ny landsmann var vennleg forklarande om pass og nasjonalt ID-kort og at det ville gå fire–fem veker før eg fekk dokumentet i posten. Han tok bilde og registrerte fingeravtrykk. Det einaste negative var at han definerte om hårfargen min og målte meg to centimeter lågare enn det står i det gamle passet.
EG KLAGAR IKKJE. Eg skjønar at reiselysta er så stor etter to pandemiske år at Politiet er underbemanna for tilstrøyminga. I tillegg er det problem med den tekniske produksjonen. Og fordi det er så lang ventetid, veks køen for naudpass og stel mykje kapasitet.
Eg merkar kor avhengig ein er blitt av å bestilla på nett, og at når ein har fått time der, trur ein det er på minuttet. Slik er det ikkje. Ein fast avtale er på idealtid, ikkje den faktiske tida.
Når eit system kjem i klemme og er ute av balanse, fell det tilbake til fysisk kø som grunnleggande rettferdsprisipp. Det kan ein ikkje kjøpa seg ut av, verken med dyre advokatar eller ved å senda au pairen eller leiga ein polakk til å stå i kø for seg. Kø er kollektiv likehandsaming.
BYRÅSJEFEN ER UROA for at dette maset med lange køar for å få pass kan føra til krav om at heile greia blir outsourca og sett ut på anbod for Securitas og andre private aktørar. Då ville det nok bli smotthol for dei betalingsvillige. Det ville vera eit ultimat nederlag for kongeriket, ordensmakta og Forvaltninga.
Vertinna har høyrt og lese om kalamitetane med pass, men det rammar ikkje henne. Ho forstår ikkje kva folk kavar etter, og korfor dei skal ut og farta langt av garde. Veit dei ikkje at Noreg er deira næraste og beste ferieland? Utlendingar er velkomne hos henne, men russarar vil ho ikkje ha på pensjonatet.
Sjølv held ho seg i det heimlege og kjende, og der har ho så langt kome seg fram med dåpsattesten. Så lenge det ikkje blir passtvang mellom Hordaland og Sogn og Fjordane, klarer ho seg godt.
DETTE ER RØYNSLENE Vertinna og eg har med reisepass: Ho er avslappa, og eg blir stressa. Spaltisten har det på ein annan måte, for han lever etter det gamle, journalistiske jungelordet: Det er aldri så gale at det ikkje kan bli ei god historie ut av det.
Andreas Hompland er sosiolog og skribent.
Det ville vera eit ultimat nederlag for kongeriket, ordensmakta og Forvaltninga.
Fleire artiklar
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
–FN-soldatane er det internasjonale samfunnets gissel mellom Israel og Hizbollah, seier Robert Mood.
Teikning: May Linn Clement
«Vladimir Putin har grunn til å vera nøgd med stoda i krigen i Ukraina.»
Reisande på Gardermoen i juni i år. Oslo lufthamn er i særklasse den mest lønsame flyplassen Avinor driv. Dei aller fleste norske flyplassane går med underskot.
Foto: Javad Parsa / NTB
Avinor-krisa tok ikkje slutt da pandemitiltaka gjorde det. Kan det vere styringsmodellen det er noko gale med?
Amerikanske grensevaktar om bord i eit hydroplanfartøy med vasspropell på Rio Grande. I vasskanten: våte klede som migrantar har late att. Bak: konteinarmuren.
Alle foto: Håvard Rem
Ei grensevakt fortel
EAGLE PASS: Der kvite vert færre, vert Republikanarane sterkare, her
i Texas som i Florida. Er dette «å mista Groruddalen» på amerikansk?
Brosundet i jugendbyen Ålesund.
Foto: Halvard Alvik / NTB
Opprør utan variasjon og dekor
«Opprørarane sveisar fast at berre den typen arkitektur opprørarane sjølve godtek, er kultur.»