Tida kan ein ikkje fange, tida talar sitt eige svimlande språk. Men det finst dei som klarar å femne slikt i dikt, som til dømes T. Schjerven i diktet «Natt» frå Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk frå 2006. Her blir vi førte inn i ein rytmisk kvervel om tida på jorda, i eit dikt der stilla aukar i takt med ordstraumen.

No er ei god tid for å lese Torgeir Schjerven. I år er det 40 år sidan han skreiv seg inn i poesien med debutsamlinga Vekk – ei av dei første diktsamlingane eg kjøpte og las for eiga maskin (rett nok ti år etter at ho kom ut).

Det er òg 20 år sidan 11. september 2001, ein dato som fekk poeten til å dikte om tida i boka I anledning dagen (2002), om alle desse datoane som blir løfta ut av almanakken, og om alle desse rosene som «ingen fikk, ingen ga».

Torgeir Schjerven er ein poet som vekslar lett mellom det høge og låge både i stil og tema. I dette diktet om tida er det fluga vi legg merke til. Ho flyg forbi og maktar på sitt vis å stogge tida. Så er ho òg «en betydelig flue».

Det kan minne om Marguerite Duras, som studerer ei fluge i boka Å skrive: «En flues død, det er døden.» Der Duras kan sjå, kan Schjerven høyre. Diktet «Natt» er ein barokk komposisjon som dyrkar motsetnader og vrir og vender på tida, heilt til vi på sublimt vis endar som «stille avtrykk av stjerner».

Cathrine Strøm

Natt

Tiden tier med menneskene

Vi hører ikke at jorden dreier

Det er sent og vi snakker ikke om det

Jeg sier ikke noe og du sier ikke noe

Det er stille, jorden dreier og vi tier

Det er så sent at det ikke er sent mer

Og det er så tidlig at det ikke er tidlig mer

Jorden går i sin bane og tier med menneskene

Stillheten går i jordens bane blant menneskene

Så flyr en betydelig flue forbi

og hele natten legger seg overende

mellom menneskene

Jeg hører ikke noe og du hører ikke noe

Vi hører ingen verdens ting

Så dreier jorden og går tiden

Tiden går i verdens ting

Jorden dreier i verdens ting

Tiden går i fluen som flyr

Jorden går rundt i en flue som flyr

Tiden går i menneskene, og jorden snur seg

i menneskene

Jorden dreier og vi hører det ikke

Vi hører ikke at jorden dreier

Vi hører ikke at jorden dreier

i fluen slik den flyr, og verdens ting

Vi hører ikke verdens ting

Det er ikke sent mer

og det er ikke tidlig mer

Det er tiden selv som går

og tier med oss der vi bor

Du sier ikke noe

og jeg sier ikke noe

Vi sier ingen verdens ting

Vi er byer og øde steder

Vi er stille avtrykk av stjerner

T. Schjerven