Helse

Torbjørn Furulund

Den norske velferdsmodellen er bygget på velferdsmiks, samarbeid mellom offentlige og private aktører. Dette er en velprøvd norsk modell som vi vet fungerer, og det er noe vi trenger mer av i møte med utfordringene vi står overfor. Å mate fordommer, slik Linn Herning, daglig leder av For Velferdsstaten, gjør i Dag og Tid, truer den norske velferdsmodellen.

Les også: «Ut og mate bendelorm»

I 2020 kom det som hittil har vært den mest omfattende utredningen av privat helse- og velferdssektor (NOU 13/2020), Velferdstjenesteutvalget. Bakgrunnen for opprettelsen av utvalget var påstanden om at penger bevilget til offentlige formål ikke kommer frem til brukere og pasienter, men forsvinner i avkastning og inntjening hos private aktører. NOU-en er tydelig på at disse påstandene på generelt grunnlag kan avvises.

Utvalget kom frem til at private helse- og velferdsbedrifter har en gjennomsnittlig driftsmargin på 5,3 prosent. Utvalget konstaterer at pengene kommer frem, og at det som blir igjen i virksomheten ikke er urimelig, sett opp mot tilsvarende fortjeneste på andre områder hvor det offentlige kjøper varer og tjenester for skattepenger.

Aksjeselskapsmodellen er selve gullstandarden for åpenhet og transparens i økonomiske forhold for virksomhetene. Viktigere enn å maksimere overskudd, er forutsetningen om at bedriften må drive regningssvarende og i balanse inntekter og utgifter. Det gjelder også i praksis for ideelle aktører.

I stedet for å kaste ut alle private leverandører av den offentlige helse- og velferdstjenesten, må vi spørre oss hva alternativet er. I barnevernet er for eksempel flertallet av institusjonsplasseringene hos private og ideelle aktører, mens rundt 70 prosent av barna med mest omfattende bistandsbehov får tilbud gjennom private leverandører. Det samme gjelder for eksempel innen spesialisert rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, hvor 60 prosent av kapasiteten utføres av private og ideelle aktører.

Helse- og velferdssektoren er svært arbeidsinsentiv, både i offentlig og privat. Investeringer og kostnader ligger i ansatte med i hovedsak høy faglig kompetanse. Legger man til at det offentlige setter alle krav til hva slags personell som kreves for å utføre oppgaver på vegne av det offentlige, snakker vi om kostbare fagdrevne tjenester som krever trygge marginer og langsiktige investeringer i folkene som jobber der.

Herning kommer med påstander om at det er store forskjeller i lønns- og arbeidsvilkår mellom private og offentlige helse- og velferdsaktører. Dette stemmer ikke på generelt grunnlag. SSBs lønnsstatistikk viser at sykepleiere i snitt tjener bedre i private sektor enn i kommunal sektor. Helsefagarbeidere tjener litt mindre, men alt i alt er det snakk om mindre variasjoner. Også her konkluderte Velferdstjenesteutvalget med at private leverandører lønner 10–15 prosent høyere i noen tjenesteområder, og 5–6 prosent lavere i andre.

Velferdstjenesteutvalget fremmet flere forslag til forbedringer og utredninger. Blant annet vet vi for lite om kvaliteten i både offentlige og private helse- og velferdstjenester finansiert over offentlige budsjetter. Det er det som bør være fokus, hvordan vi sikrer best mulig kvalitet på tjenestene pasienter og brukere får.

Helsekøene vokser. Antall fristbrudd har også økt i alle sektorer fra 5,9 prosent i fjor til 8,4 prosent i år, ifølge tall fra Helsedirektoratet. Samtidig som dette skjer, blir folk i Norge stadig mer positive til samarbeid mellom offentlige og private aktører. Det viser blant annet NHOs befolkningsundersøkelse, som strekker seg tilbake til 2018, og Helsepolitisk barometer, som er en bred årlig undersøkelse fra Kantar. Sistnevnte viser at 82 prosent ønsker seg mer samarbeid mellom offentlig og privat i helsetjenestene.

Det er på tide at pasientene kommer i fokus, vi må ha mer kunnskap om hvordan kvaliteten er i vår felles helse- og velferdstjeneste (dette gjelder både det offentlige og private som leverer på oppdrag for det offentlige), og vi må videreutvikle og forbedre den velferdsmiksen vi har i Norge. I stedet for å sende alle private ut døren, må vi gjennomføre forbedringer i samarbeidet der det trengs, og bygge videre på det som fungerer godt fra før.

Å mate fordommer gir oss ikke bedre helsetjenester.

Torbjørn Furulund er bransjedirektør for helse og velferd i NHO Geneo.