Velferd

Linn Herning

Mitt hovedpoeng i intervjuet som stod på trykk den 15. september i Dag og Tid, var at Høyre og Frp i valgkampen klarte å ufarliggjøre det systemskiftet som markedsretting og privatisering til kommersielle aktører innebærer for vår solidariske velferdsmodell. Lite kunne understreket mine poenger bedre enn svarinnleggene fra NHO Geneo og Civita i forrige uke, og ikke minst det faktum at det er akkurat disse to som svarer.

NHO Geneo er de kommersielle velferdsaktørenes fremste interesseorganisasjon. Deres bransjedirektør, Torbjørn Furulund, går rett på sak med privatiseringstilhengernes mantra om at «velferdsmiks» (som er deres eufemisme for å tillate kommersielle aktører) bare er å «videreføre en velprøvd norsk modell». I NHOs fortelling er det altså intet nytt med at samfunnets ivaretakelse av våre aller mest utsatte barn nå skjer i en gjennomført markedsmodell der enkeltbarn settes på anbud, internasjonale finansfond kontrollerer store deler av tilbudet og kritikk mot det statlige barnevernet svares ut av en anskaffelsesdirektør. Ei heller at norske barnehageeiere har solgt offentlig finansierte barnehager for 14,1 milliarder til utenlandske finansfond som skal håve inn leie i tiår fremover. Deres historiefortelling om at profittjakt, finansspekulasjon og markedsbyråkrati er en naturlig del av den norske velferdsmodellen, er kun gyldig om man opphever skillet mellom kommersielle og ideelle velferdsaktører samt starter velferdshistorien en gang rundt år 2000. Dette er et grovt historietriks der formålet er å dekke til det systemskriftet vi står midt oppi.

Et annet sentralt virkemiddel er å benekte de faktiske konsekvensene, slik som forskjeller i lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår. Derfor henviser ikke NHO til egne tariffavtaler der man vil finne store forskjeller mot avtaler for statlige, kommunale eller ideelle avtaler. Ei heller et ord om de faktiske lønnsforskjellene på i gjennomsnitt 70.000 som fremkom da Oslo kommune rekommunaliserte sykehjem fra kommersielle aktører. NHO foretrekker heller forvridd og selektiv bruk av Velferdstjenesteutredningen (NOU 2020:13), fremfor hovedkonklusjonen om at «Ser vi alle velferdstjenesteområdene under ett, viser statistikken (fra SSB) at kommersielle produsenter i gjennomsnitt har et lønnsnivå som ligger 9 prosent lavere enn hos offentlige produsenter, mens ideelle produsenter i gjennomsnitt har tilnærmet likt nivå som det offentlige».

Slike gjennomsnittstall skjuler store forskjeller og dekker blant annet over at de som allerede har lavest lønn, kommer dårligst ut. En av de klareste konsekvensene av privatisering av velferdsdrift til kommersielle aktører er at det øker ulikheten i samfunnet. For mens de fleste ansatte får mindre, så har Kapitals liste over landets rikeste stadig flere velferdskapitalister. Hvor mange velferdskroner som har havnet i internasjonale finansfond, har vi ingen oversikt over.

Civita, som er markedsfundamentalismens fremste forkjemper i Norge, kommer denne gangen i form av Jan Erik Grindheim, som også er professor i statsvitenskap ved USN. Hans bidrag er et velbrukt forsøk på å avlede en debatt om reelle konsekvenser til heller å handle om uenigheten rundt begrepet «privatisering». Grindheim gjentar mantraet om at konkurranseutsetting ikke kan kalles privatisering, selv om effekten er at drift som tidligere var offentlig blir privat, eller mer presist kommersiell. Det finnes eksempelvis kun ett tilfellet av at en ideell aktør har vunnet et åpent anbud om sykehjem i Norge.

Konkurranseutsetting gir privatisering og kommersialisering av velferdsdriften. Grindheim skriver at «poenget med konkurranseutsetting er vel å gi politikerne mer kontroll med kvaliteten og kostnadene». Mulig det er høyresidens poeng, men er det ikke mer relevant at erfaringene både i Norge eller internasjonalt er det helt motsatte?

I barnehagene, som Grindheim trekker frem, var det heller ikke konkurranseutsetting av drift, men fri etableringsrett og store statlige tilskudd som bidro til flere private, og særlig kommersielle, barnehager. Barnehagene har dermed ikke vært utsatt for det prispresset nedover som konkurranseutsetting innebærer, ei heller har den sektoren hatt NHO inne som sentral aktør for lønnskonkurranse nedover. Før etableringen av NHO Geneo etter forrige tariffoppgjør. Er det ikke pinlig for en professor å eksponere sin ideologisk styrte kirsebærplukking og svake presisjon på denne måten?

Linn Herning er dagleg leiar
i For velferdsstaten.