Abort

Eli Aaby

Abortlovutvalgets NOU 2023:29 er nyttig lesning når vi skal diskutere ny abortlovgivning. Den gir en grundig gjennomgang av abort i et menneskerettighetsperspektiv. For de som ikke har tid til å lese en hel NOU, kan jeg varmt anbefale heftet fra Kvinnebevegelsens abortutvalg: «En abortpolitikk for framtiden».

Kvinnebevegelsens abortutvalg vil bidra til en opplyst debatt. I heftet belyser vi abort fra mange vinkler, også hvilke etiske refleksjoner kvinner gjør før vi bestemmer oss for abort eller ikke. Det handler om relasjoner til partner, til allerede fødte barn, til omsorgsforpliktelser, om praktiske forhold og økonomi på kort og lang sikt.

Kvinner gjør valg om abort nettopp fordi vi vet at en graviditet kan være starten på en livslang forpliktelse som mor. De etiske refleksjonene kvinner gjør, vitner om respekt for barns rettigheter og et ønske om at de skal ha gode liv.

Til Dag og Tid nr. 15 sier Kamzy Gunaratnam: «Det kvinner treng, er rettleiing og oppfølging, ikkje å møte i nemnd.» Jeg er hjertens enig.

Leder i abortutvalget la vekt på at dagens lov blei til i ei tid da kvinner hadde en annen stilling i samfunnet enn i dag, og at utdaterte forestillinger om kvinners moral og etikk prega forarbeidene.

Morten Magelssen sier i Dag og Tid nr. 16 at «det har skjedd noko meiningsfullt i nemnda. Nemlig at ein ekstern instans har teke interessene til fosteret i betraktning og vege det opp mot grunnen kvinna har til å velje abort». Kvinner som forteller om erfaringene med å møte i nemnd, oppfatter ikke at det skjer noe meningsfullt i nemndsmøtet. De opplever det som krenkende og meningsløst.

Det er godt dokumentert at det å møte i abortnemnd gjør valgsituasjonene vanskeligere og mer traumatiske. Det er først når (om) nemnda har sagt ja, at prosessen med å være mottagelig for informasjon og omsorg kan begynne. Målet med all svangerskapsomsorg er friske mødre og barn. I dette arbeidet har abortnemndene ingen rolle og ikke noe ansvar.

Når Magelssen tviholder på at andre må inn i prosessen for at fosterets interesser skal ivaretas, så mener jeg at han underkjenner kvinners evner og kapasitet til å ivareta både framtidige barns og egne interesser.

Abortutvalget har undersøkt abortnemndenes praksis. De svikter som forvaltningsorgan når arbeidet deres måles mot krav til rettssikkerhet og menneskerettigheter som er innarbeida i norsk lov. En annen sammensetning av nemndene forandrer ikke det grunnleggende med abortnemndene, nemlig en umyndiggjøring av kvinner som i alle andre forhold i livet er myndige.

Det hadde vært oppklarende om Olaug Bollestad ville kommentere kvinners menneskerettigheter og abort. Jeg har til gode å lese innlegg fra Bollestad eller KrF som tar inn over seg kvinners negative erfaringer med abortnemndene. Hva mener Bollestad om det alvorlige inngrepet det er i en kvinnes liv om hun blir tvunget til å bære fram og ta livslangt ansvar for et barn når hun ikke ser seg i stand til det? Ingen veit hvor mange av de få som får avslag i nemnd, som føder levende barn, men vi veit at det hvert år reiser kvinner ut av landet for å ta abort fordi loven i Norge ikke ivaretar dem. Abortnemndene «redder» ingen fostre.

Når Bollestad i Dag og Tid nr. 16 knytter seinabort og fosterdiagnostikk til at det fødes færre barn med Downs syndrom, så fortsetter hun den stigmatiserende argumentasjonen som abortutvalget, og flere av oss, tar avstand fra. Tidlig ultralyd og tilbud om NIPT har også bidratt til færre dødfødsler og til at færre barn med utviklingsavvik dør i første leveuke.

Sjølbestemt abort til uke 18 er delvis en seier. Kvinnebevegelsen vil fortsette arbeidet for en lov uten nemnder. Med oss på laget har vi LO, bystyrene i Bergen og Oslo, Haukeland HF, «Interessegruppe for kvinner som har møtt i abortnemnd» og mange flere som leverte gode høringssvar.

Eli Aaby er jordmor og medlem i Kvinnebevegelsens abortutvalg.