Alkohol

Hans Olav Fekjær

Jon Hustad skriver mye riktig i artikkelen sin «Eit drikkefeldig folkeslag» (Dag og Tid 3. september), men utelater noe som er nødvendig for å forstå holdningene til alkohol: Han skriver som om problemene knyttet til alkoholbruk er det som kan ramme drikkeren selv. Da en stor del av befolkningen var avholdsfolk, var de mer opptatt av følgene fylla har for andre. Fylla vet vi oftest er en frivillig, tilsiktet handling. Bekjempelsen av fylla kan ikke overlates til betalte behandlere, men hører hjemme i befolkningen selv. Strategien som ble brukt, bygget på den samme «common sense» som nå brukes overfor narkotika: tanken om at mindre bruk vil gi mindre skader.

Avholdsbevegelsen var med andre ord ingen «folkebevegelse til leverens bevarelse», men snarere en folkebevegelse for å verne kvinner og barn mot familiefedre som opptrer hensynsløst i fylla. På en anti-alkoholplakat sto for eksempel «Nu har kvinder og barn faaet nok. Nu maa de faa fred». Om vi låner et begrep fra røyking, var det «passiv drikking» som drev fram de folkelige og politiske motreaksjonene. Dette gjør det også lett å forstå at motreaksjonene mot alkohol (først politisk, så forskning og behandling) kom først og sterkest i landene hvor mye av alkoholen brukes til fyll.

Teorien om alkoholismen ble populær fordi den ga løfter om at samfunnet kan få i pose og sekk, ha stor utbredelse av alkohol uten å straffes med lidelsen som følger med. Fokus ble flyttet fra den allmenne alkoholbruken til en avvikende minoritet. Fokus ble flyttet bort fra fylla, som er en hendelse hos mange, til en tilstand som få mener de har. Og fokus ble flyttet fra problemene som påføres andre, til problemer hos drikkeren selv.

For dem som for 100 år siden så tragedier av alkohol på nært hold, var det nærliggende å slutte med alkohol. Hundretusener konverterte til avholdsstandpunktet og fant at det ikke var for stort offer i den gode saks tjeneste. Hvis en nå ser tragedier av alkohol på nært hold, er det mer vanlig å bare be om behandling.

De siste 25 år har det vært mye forskning om problemer som drikkere påfører andre. I alle de land hvor det gjøres studier, finner en at antall som plages eller skades av andres drikkeatferd, er langt høyere enn antall som oppgir at de selv har fått problemer eller skadevirkninger av sin egen drikking. Direkte sammenliknbare tall har vi f.eks. fra Canada, der en fant at 33 prosent har vært plaget av andres drikking siste år, mens bare 9 prosent har opplevd noe problem i forbindelse med sin egen drikking.

Hvis hovedproblemet ved alkohol var at drikkeren kan skade seg selv, kunne bruken sees som en privatsak og alkoholrestriksjoner som barnepikementalitet. Men som menneskerettighetserklæringen av 1789 sier i § 4: «Frihet er retten til å gjøre alt som ikke skader andre mennesker.»

Når man omtaler skadene som kan ramme stordrikkerne, vil de fleste føle at «Det rammer ikke meg og mine. Det er ikke mitt problem, bare noen andres». Men vi kan alle bli plaget eller skadet av andres rusatferd, og nesten alle blir det før eller senere. Når det mest utbredte problemet er hensynsløs rusatferd, er det en naturlig oppgave for samfunnet å begrense bruken.

Å legge hovedvekten på skadene som rammer andre enn drikkeren, er en stor forandring av tenkningen, et såkalt paradigmeskifte. Det vil ta tid før dette blir erkjent av de fleste, for det var fortrøstningsfullt å redusere problemet til «de avhengige», som impliserte at alle andre kunne drikke trygt og med god samvittighet.

Mediene har ingen hast med å forklare skiftet, men i sakkyndige utredninger er det skjedd mye. I stortingsmeldingen om rus kalles det «passiv drikking» og er omtalt i hele seks av de ni kapitlene. I WHO Europas siste handlingsplan heter det blant annet: «Å inkludere skadene av andres alkoholbruk fordobler de sosiale kostnadene ved alkohol. Skadene på andre er betydelig større enn skadene forbundet med andres røyking og langt større enn skadene knyttet til ulovlige rusmidler.» Det blir også lagt stor vekt på dette i WHOs nyeste «Global Status Report on Alcohol and Health».

Hans Olav Fekjær er psykiater og pensjonert overlege. Han har arbeidd med rusproblem i mange tiår og gjeve ut fire lærebøker om rus.