Klasse

Grete Lette

Det er typisk at når oslofolk skal henges ut, er det noen fra østkanten som skal svi. I siste nummer av Dag og Tid, som kom i posten fredag 5. oktober, morer Per Egil Hegge seg med at en person i Per Pettersons siste bok, en gutt fra Veitvet, var tolv år før han kom til Majorstua. Hvorfor spør man ikke spørsmål hva en gutt fra Veitvet skulle på Majorstua å gjøre før han var tolv? Han fikk stort sett alt på Veitvet.

Da en gjeng unge jenter fra øst hadde leid hytte gjennom Hytteformidlingen, sånn rundt 1965, og traff vestkantgutter med en kjempehytte, åpenbarte skillet seg markant: språk, kvadratmeter og lager med mat og vin. De gutta visste ikke hvor Veitvet var, og parerte vår himmelfalne latter med å spørre om vi visste hvor Konventveien var. Vi mente at en vei ikke kunne stilles opp mot en hel bydel, som man dessuten måtte reise forbi med buss eller bil for å komme til Hadeland.

Seinere har vi opplevd at voksne folk som har levd hele livet på Røa, må møtes ved Domkirken for å få hjelp til å finne Asylet på Grønland. (Har de ikke pass? Har de greid seg gjennom et liv uten å gå på passkontoret i Grønlandsleiret?)

Hegge påstår (eller kanskje det er gjengs mening blant folk i et visst sjikt?) at oslofolk ikke vet om dette skillet. Da er det betimelig å spørre: Hvilke oslofolk da?

Vi som vokste opp på 32 kvadratmeter og med do i trappeoppgangen, før vi flytta til de nye drabantbyene, vokste opp med denne kunnskapen. Og barnebarna våre som bor på Stovner, Holmlia og Furuset, de har den også. De opplever blant annet at klassekamerater på videregående ikke får lov til å besøke dem. Som en politiker sa en gang på 1990-tallet: Hvis jeg som hvit kvinne går over Grønland klokka 10 om kvelden, hva kan skje da?

Vi som har gått der til alle døgnets tider gjennom et langt liv, synes bare at det er et latterlig spørsmål.

Man kan godt late som om dette skillet kommer av at noen er dumme: De vet ikke om det. Men det kommer av noe annet, og det vil ta tid før det er borte: klasseskille.