BOB DYLAN

GUTTORM ANDREASEN

OSLO

Det er fortsatt ganske tidlig morgen. Søndag og pissregn. Kaffe og avis. Jeg begynner å lese Dag og Tids fine oversettelse av Bob Dylans Nobel-tale. Det er fint, men jeg bestemmer meg for å høre på den i stedet. Den ligger på Nobelsidene. Den er nydelig. Hypnotisk slarvende, litt sløy pianojazz i bakgrunnen. 28 minutter. Akkurat så dylansk som du kan få det.

Men, altså, dere: Han tuller jo med oss!

La meg nerde litt:

Midt oppe i alle de flotte og spennende referansene til Moby Dick, Odysseen, Buddy Holly, Platon, John Donne og Erich Maria Remarque viser Dylan til en gammel tilsynelatende antikrigslåt med en banjospillende sanger fra North Carolina, Charlie Poole. Dylan siterer en lang strofe fra «You ain’t talkin’ to me». Jeg hører ordene, og leser dem også i Dag og Tids oversettelse av talen. Men et eller annet sted langt inne, innerst, bakerst i hjernebarken er det en bitteliten kiling som sier ... et eller annet. Jeg pleier jo å høre på den kilingen. Jeg har hørt denne sangen en gang, har jeg ikke? Og det kiler litt sterkere. Var den sånn? Jeg må sjekke.

Så jeg går på YouTube og finner fram låta med Charlie Poole og hans North Carolina Ramblers. Innspillingen er fra 1927. Og jammen meg. Det er sant. Dylan tar feil. Teksten er jo ikke sånn i det hele tatt! Ordene som Dylan skriver, er ikke en gang i låtå. Sangen har to strofer. De handler ikke om krig i det hele tatt, men om en fyr, en landstryker, som er sulten og får litt mat av en dame, men som ikke kan hugge ved. Og at kona har lyst til å drukne seg. Litt langt ute, men samtidig ganske tidstypisk metaforbruk i amerikansk og annen folkemusikk.

Det er for øvrig ikke Charlie Poole som har laget låta heller, jeg finner den også i en innspilling med Eddie Morton fra 1909.

Så Bob Dylan, the song and dance man, den umulige-å-gripe-luringen, har rett og slett tatt en Dylan. Han lurer oss! Igjen. Eller?

Jeg finner bare en eneste artikkel på Google om at Dylan tar feil, det er fra en lokalavis i Charlotte, North Carolina. Det er nærmest en notis.

Men jeg finner en annen referanse, den er enda rarere, og gjør det hele mere mystisk: I en ti år gammel nettartikkel på italiensk, på en nettside som heter Anti-war songs, vises det til en enda eldre diskusjonstråd på et obskurt nettforum, Mudcat.org, hvor en «Jim Krause» i desember 2002 tilsynelatende tar ansvar for nettopp de tekstlinjene som Dylan bruker i nobeltalen sin. Han ramser dem opp og skriver: «Some verses I once penned to Charlie Poole’s ’You Ain’t Talkin’ to Me’.»

Jeg legger dette ut på Facebook. En herlig diskusjon følger, om Charlie Poole (jeg har selvfølgelig venner som har Charlie Poole-bokser), Dylan, fake news og autensitet. En kompis finner ut at Jim Krause i 1985 var med på å gi ut en versjon av låta på et privatutgitt album med The Alferd Memorial String Band.

For et mysterium. Et låtplot av dylanske dimensjoner. Et enigma inne i en gåte i en ballade om en tynn mann i en lang svart frakk. Akkurat sånn som Dylan vil ha det.

Så hvilken sang har Dylan egentlig hørt? En helt annen låt? Har han hørt Charlie Poole i det hele tatt? Har han vært på konsert med Krause/The Alferd memorial String Band og husker ordene? Husker han feil? Lurer han oss med vilje? Eller har han, som vanlig, kastet alt opp i en suppegryte og rørt rundt til det koker, og ikke brydd seg om hvor ting kommer fra.

Eller som han avslutter nobelforedraget sitt: «If a song moves you, that’s all that’s important» ...