Forsvar

Robert Mood

Norske politikere og samfunnet har ikke tatt inn over seg at verden er radikalt endret til det verre med krigene i Ukraina og i Gaza. Risikoen for at krise og krig rammer oss, er økende, og vi må være forberedt på å klare oss på egen hånd i måneder.

Vi har også større og mer fundamentale sårbarheter enn noen gang før som nasjon, samtidig som vi er dårligere forberedt enn på lenge.

Det norske forsvaret er som en gammel, sliten Volvo 240 med nesten tom tank og blankslitte dekk som har gått 500.000 km, mens det vi trenger, er en moderne, hurtig og robust SUV. Denne LTP-en (langtidsplan for forsvaret, red.merk.) fyller tanken, setter på nye dekk, en spoiler og ny byttemotor. Kjempegode nyheter for sjåføren og arbeid til verkstedet, men tilbakeskuende og utilstrekkelig i forhold til behovet.

I det politiske Norge vurderes store materiellprosjekter å gi politisk gevinst akkurat som nye broer og kulturhus, mens ressurser til drift og vedlikehold ikke gir politisk gevinst. Den storsatsingen på personell og kompetanse som også må til for å lykkes, er fraværende. Trenden har i mange år vært å ta fra personellet, som skal ofre livet for oss i krig, både vilkår og rettigheter. Når de så erfarer underbemanning, manglende ammunisjon og trening samt mangelfunn utrustning, er det jo ikke rart de slutter fordi de ikke har tro verken på avdelingen eller på de luftige planene.

«Det norske forsvaret er som en gammel, sliten Volvo 240.»

Politikerne på sin side ser på forsvaret som bare en av mange sektorer som alltid roper på mer. De har ingen nasjonalstrategisk tanke om vår sikkerhet ut over det som gir politiske gevinster, og å jobbe for at USA kommer løpende når vi kommer i trøbbel. De vurderer at store, hårete mål gir større velgergevinst enn det de taper ved å gå fra målene senere, eller ved underfinansiering.

De som jobber i sektoren, sier også at anbudsreglementet i seg selv gir risiko for manglende realisme i prosjektene (ref. dagens fregatter som aldri har vært systemoperative – en stor skandale).

Toppoffiserene i Forsvaret er bundet til masten av lojalitetskrav som sier at de ikke skal mene noe om reelle behov knyttet til situasjon og status, deres jobb er å få mest mulig ut av det de får, uansett realisme i rammene.

Mange troppearter og systemer i Hær og Sjø er så marginale i kapasitet og kompetansemiljøer at de er både veldig sårbare og føler at de står i en eksistensiell kamp for overlevelse (stridsvognmiljøet, fregattvåpenet, ubåtvåpenet mfl.). Det har ledet til at alle slåss for sin sandkasse i stedet for helheten. Det igjen gir politikerne frihet til å lytte til de råd de liker best ut fra politiske agendaer som distrikts- og industripolitikk.

LTP-en svarer altså ikke på utfordringene og Norges sikkerhetsbehov i en endret verden, men den gleder selvsagt han som er inderlig glad i sin kjære Volvo 240. Erfaringen fra de siste 25 år tilsier at den aldri vil bli finansiert, men selv om det skulle skje, får vi altså et forsvar om 12 år som er under det en lang rekke forsvarssjefer har ment er minimum.

Det reiser spørsmålet om det kanskje hadde vært bedre samfunnsøkonomi å bruke mange av disse milliardene annerledes.

Robert Mood er tidlegare generalmajor og har mellom anna vore generalinspektør for Hæren.