Læreplan

Erik Olsen

I disse dager går høringsfristen ut for å komme med innspill til nye læreplaner, «fagfornyelsen», som den kalles fra sentralt hold. Det er viktig at foresatte og elever i skolen er klar over hvilke endringer som er på gang, og at de kanskje kan komme til å oppleve overraskende krav som skal innfris fra og med høsten 2020. Jeg skal ta for meg historiefaget i videregående, der jeg har 36 års erfaring som blant annet historielærer. Mange endringer har skjedd i disse årene, og gjeldende læreplaner som overtok etter de tidligere fagplaner, er på en måte en videreføring av en langsom faglig demontering av det vi hadde som pensumrelatert undervisning til dagens nye læreplaner med et utall ambisiøse kompetansemål der elever skal sammenligne, presentere, beskrive, redegjøre for, finne, reflektere over, utforske, undersøke, diskutere, vurdere en lang rekke problemstillinger som ikke inneholder en eneste konkret historisk hendelse eller tema. De er svært teoretisk og ullent utformet. Det later til at de som står bak formuleringene, ikke er klar over at historie og samfunnsfag er to atskilte vitenskaper. Samfunnsfag er generaliserende, og historie er individualiserende.

Jeg skal gi tre eksempler fra de nye planene, der elevene skal kunne

• utforske ulike prinsipper for periodisering av fortiden for å forstå at perioder er konstruksjoner som er avhengig av hvilke prinsipper for periodisering vi bruker

• utforske samme historiske tema fra et mikro- og et makroperspektiv for å utvikle perspektivforståelse

• vurdere hva som gjør en historisk hendelse betydningsfull, og diskutere hva som kan være avgjørende for hvilken historie vi anser som betydningsfull

Jeg tror ikke 17-åringer er i stand til å skjønne så mye av dette uten at de har et minimum av historiske kunnskaper det ikke stilles krav om at de må ha. Lista over kompetansemål teller 32 mer eller mindre urealistiske mål de skal kunne og bli vurdert etter. Det må fortone seg som en høy vegg av krav de skal klatre over inntil det siste målet er nådd, der de skal kunne: undersøke enkeltmenneskers, samfunnsgruppers eller folkegruppers streben etter å frigjøre og myndiggjøre seg selv og vurdere hvilke strategier de valgte for slik frigjøring.

Ikke overraskende, kanskje, at det er frigjøring som er siste punkt, men jeg tror nok elevene kan ha bukket under før de kommer dit. Faget har to timer per uke i andre klasse og fire timer per uke i tredje klasse. Det er grenser for hva man kan få til på tre dobbelttimer over to år.

Da er det på sin plass å gi et par eksempler fra den gjeldende læreplanen som skal erstattes, og som altså ikke er god nok lenger. Her er mye å ta av, men plassen går til disse to: Elevene skal kunne

• gjøre rede for bakgrunnen for de to verdenskrigene og drøfte virkninger disse fikk for Norden og det internasjonale samfunn

• gjøre rede for noen økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle utviklingstrekk i Norge etter 1945

Her er tidslinjer og konkret tematisering, omfattende, ja, men ikke uoverkommelig.

De ser mer konkrete og forståelige ut for meg, men de skal altså bort i «fagfornyelsen». Forvirring mer enn fornyelse, mener jeg.

En grei begrunnelse for at man skal lære historie, er at det gir oss bakgrunn for å mene noe om hvordan samfunnet vårt er blitt som det er blitt, og hva vi kan gjøre for å endre på uønskede forhold i framtid. Dersom man mener at man ikke kan lære av historien, at den bare gjentar seg uten at vi kan gjøre noe fra eller til, skapes en apati, og slaget er tapt. I så fall kan man da kanskje forsvare den relativisering man leser i dette nye læreplanverket som er tenkt å prege historieopplæringa i skolen framover.

Hvis vi derimot mener at vi kan lære av historien, må vi ikke godta denne demonteringen av faglighet som dette dokument inneholder. Det er greit å fornye, men langt mer viktig å bevare for å få gode og konkrete resultater. Nytale og svada finnes det nok av fra før.

Erik Olsen er pensjonert lektor, Tromsø.