Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Ordskifte

Finlandisering av Ukraina?

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Ein atomsopp lyser opp nattehimmelen under prøvesprenginga Badger i USA i 1953.

Ein atomsopp lyser opp nattehimmelen under prøvesprenginga Badger i USA i 1953.

Foto via Wikimedia Commons

Ein atomsopp lyser opp nattehimmelen under prøvesprenginga Badger i USA i 1953.

Ein atomsopp lyser opp nattehimmelen under prøvesprenginga Badger i USA i 1953.

Foto via Wikimedia Commons

3312
20250110
3312
20250110

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Historie

I den tankevekkende kommentaren «Eg er dauden» i Dag og Tid 13. desember skriver Kaj Skagen at vi sannsynligvis er nærmere atomkrig enn noensinne. I søvngjengermarsj vandrer vi mot katastrofen. Et militaristisk, aggressivt og imperialistisk Russland står mot et Vesten preget av hybris og blind liberal idealisme. To verdenssyn som er gjensidig utelukkende.

Finland befant seg i en lignende situasjon som Ukraina gjorde før krigen brøt ut, etter andre verdenskrig. Hva hadde skjedd hvis Finland hadde holdt seg med en Nato-vennlig elite etter krigen? Nato ble grunnlagt i 1949. Da satt Stalin fortsatt ved makten i Moskva. Ville Stalin godtatt at Finland, som den gangen og inntil ganske nylig var en del av det russiske imperium, og som delte en 1340 kilometer lang grense med Sovjetunionen, ble med i Nato?

Et sannsynlig scenario er at Finland ville havnet i en lignende situasjon som Ukraina befinner seg i nå: en ødeleggende krig der Finland ville mottatt våpenhjelp fra Vesten, men ikke hjelp i form av soldater. Finnene ville kjempet tappert, men til slutt måttet gi tapt for overmakten og endt opp som en sovjetrepublikk, med de enorme konsekvensene det ville fått for finnenes historiske utvikling frem til i dag.

Men finnene hadde ingen Nato-vennlig elite. De hadde derimot en elite preget av beinharde erfaringer fra vinterkrigen (1939­–1940) og fortsettelseskrigen (1941–1944). En elite som erkjente at landet lå der det lå, mellom øst og vest, og hadde den historien det hadde.

Og at når bjørnen først slår, så slår den hardt. Nøytralitet, balanse og et godt forhold til lederne i Moskva var den finske politikken i etterkrigstiden. Perfeksjonert av Urho Kekkonen i hans lange presidentperiode.

I samtiden fikk denne politikken den noe nedsettende betegnelsen finlandisering. En betegnelse som beskriver en liten stat som gir bort innflytelse til en mektig nabostat. Men for finnene var det et eksistensielt spørsmål. De tålte ikke enda et slag fra bjørnen. De bevarte sin selvstendighet og frihet gjennom hele etterkrigstiden og er i dag trygt plassert i vestlig blokk med både EU- og Nato-medlemskap. Det kunne gått så mye verre.

Hadde Ukraina holdt seg med den samme realistiske eliten som Finland gjorde etter andre verdenskrig, kunne alt sett annerledes ut. Deler av den ukrainske eliten og folket har blitt lokket og lurt av Vesten med at bare de går langt nok, vil Soria Moria slott dukke opp i horisonten i form av Nato-medlemskap. Mens det i realiteten bare var en finlandisering av Ukraina som kunne sikret landet selvstendighet. Ikke ideelt. Men verden er sjelden ideell.

Men slike realpolitiske svar vil ikke våre eliter høre snakk om. Vi holder oss med en så åndsfattig elite at de kun kjenner en eneste historisk referanse: trettitallet og andre verdenskrig. Zelenskyj er Churchill. Forhandlinger er Chamberlain. Putin er Hitler. Og det er kommet dit at en mann som Donald Trump plutselig fremstår som den voksne i rommet.

Slik Kaj Skagen skriver, vil en atomkrig mellom USA og Russland sannsynligvis utspille seg ikke i de respektive landene, men midt imellom. Altså Europa. Så da koker det ned til ett enkelt spørsmål: Er vi villig til å risikere sivilisasjonskollaps over noen østlige provinser i Ukraina? Er du? Er jeg?

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Historie

I den tankevekkende kommentaren «Eg er dauden» i Dag og Tid 13. desember skriver Kaj Skagen at vi sannsynligvis er nærmere atomkrig enn noensinne. I søvngjengermarsj vandrer vi mot katastrofen. Et militaristisk, aggressivt og imperialistisk Russland står mot et Vesten preget av hybris og blind liberal idealisme. To verdenssyn som er gjensidig utelukkende.

Finland befant seg i en lignende situasjon som Ukraina gjorde før krigen brøt ut, etter andre verdenskrig. Hva hadde skjedd hvis Finland hadde holdt seg med en Nato-vennlig elite etter krigen? Nato ble grunnlagt i 1949. Da satt Stalin fortsatt ved makten i Moskva. Ville Stalin godtatt at Finland, som den gangen og inntil ganske nylig var en del av det russiske imperium, og som delte en 1340 kilometer lang grense med Sovjetunionen, ble med i Nato?

Et sannsynlig scenario er at Finland ville havnet i en lignende situasjon som Ukraina befinner seg i nå: en ødeleggende krig der Finland ville mottatt våpenhjelp fra Vesten, men ikke hjelp i form av soldater. Finnene ville kjempet tappert, men til slutt måttet gi tapt for overmakten og endt opp som en sovjetrepublikk, med de enorme konsekvensene det ville fått for finnenes historiske utvikling frem til i dag.

Men finnene hadde ingen Nato-vennlig elite. De hadde derimot en elite preget av beinharde erfaringer fra vinterkrigen (1939­–1940) og fortsettelseskrigen (1941–1944). En elite som erkjente at landet lå der det lå, mellom øst og vest, og hadde den historien det hadde.

Og at når bjørnen først slår, så slår den hardt. Nøytralitet, balanse og et godt forhold til lederne i Moskva var den finske politikken i etterkrigstiden. Perfeksjonert av Urho Kekkonen i hans lange presidentperiode.

I samtiden fikk denne politikken den noe nedsettende betegnelsen finlandisering. En betegnelse som beskriver en liten stat som gir bort innflytelse til en mektig nabostat. Men for finnene var det et eksistensielt spørsmål. De tålte ikke enda et slag fra bjørnen. De bevarte sin selvstendighet og frihet gjennom hele etterkrigstiden og er i dag trygt plassert i vestlig blokk med både EU- og Nato-medlemskap. Det kunne gått så mye verre.

Hadde Ukraina holdt seg med den samme realistiske eliten som Finland gjorde etter andre verdenskrig, kunne alt sett annerledes ut. Deler av den ukrainske eliten og folket har blitt lokket og lurt av Vesten med at bare de går langt nok, vil Soria Moria slott dukke opp i horisonten i form av Nato-medlemskap. Mens det i realiteten bare var en finlandisering av Ukraina som kunne sikret landet selvstendighet. Ikke ideelt. Men verden er sjelden ideell.

Men slike realpolitiske svar vil ikke våre eliter høre snakk om. Vi holder oss med en så åndsfattig elite at de kun kjenner en eneste historisk referanse: trettitallet og andre verdenskrig. Zelenskyj er Churchill. Forhandlinger er Chamberlain. Putin er Hitler. Og det er kommet dit at en mann som Donald Trump plutselig fremstår som den voksne i rommet.

Slik Kaj Skagen skriver, vil en atomkrig mellom USA og Russland sannsynligvis utspille seg ikke i de respektive landene, men midt imellom. Altså Europa. Så da koker det ned til ett enkelt spørsmål: Er vi villig til å risikere sivilisasjonskollaps over noen østlige provinser i Ukraina? Er du? Er jeg?

Emneknaggar

Fleire artiklar

Bjørn Rasmussen vaks opp blant dyr – ikkje minst hestar. Det har forma forfattarskapet hans.

Bjørn Rasmussen vaks opp blant dyr – ikkje minst hestar. Det har forma forfattarskapet hans.

Foto: Frida Gregersen

LitteraturKultur

I fri dressur

Når vi endeleg får lese kontroversielle Bjørn Rasmussen på norsk, handlar det om ei hestejente. Men skinnet bedrar.

Marita Liabø
Bjørn Rasmussen vaks opp blant dyr – ikkje minst hestar. Det har forma forfattarskapet hans.

Bjørn Rasmussen vaks opp blant dyr – ikkje minst hestar. Det har forma forfattarskapet hans.

Foto: Frida Gregersen

LitteraturKultur

I fri dressur

Når vi endeleg får lese kontroversielle Bjørn Rasmussen på norsk, handlar det om ei hestejente. Men skinnet bedrar.

Marita Liabø
Nicole Kidman spelar Romy, som ser ut til å ha full kontroll over eit perfekt liv, men som blir utfordra av praktikanten Samuel (Harris Dickinson).

Nicole Kidman spelar Romy, som ser ut til å ha full kontroll over eit perfekt liv, men som blir utfordra av praktikanten Samuel (Harris Dickinson).

Foto: Ymer Media

FilmMeldingar

Farleg begjær

Nicole Kidman er perfekt i utforskinga av makt og seksualitet i Babygirl.

Håkon Tveit
Nicole Kidman spelar Romy, som ser ut til å ha full kontroll over eit perfekt liv, men som blir utfordra av praktikanten Samuel (Harris Dickinson).

Nicole Kidman spelar Romy, som ser ut til å ha full kontroll over eit perfekt liv, men som blir utfordra av praktikanten Samuel (Harris Dickinson).

Foto: Ymer Media

FilmMeldingar

Farleg begjær

Nicole Kidman er perfekt i utforskinga av makt og seksualitet i Babygirl.

Håkon Tveit

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis