Museum

Håkon Glørstad

I siste nummer av Dag og Tid raljerer Øystein Lydik Idsø Viken over Kulturhistorisk museums forventing om å få byggebevilgning for nytt vikingtidsmuseum på Bygdøy over statsbudsjettet for 2019. Museet har her bundet seg til masten, hevder han. Han om det.

Den første vi kjenner til som bandt seg til masten, var selveste Odysseus – for å høre sirenenes sang uten å gå til grunne. De fleste er enige om at Odysseen er et praktfullt diktverk over en myte som har lite med virkeligheten å gjøre. Vikens fortelling har også klar mytologisk karakter, for virkeligheten er en helt annen.

Jeg føler ikke behov for å forsvare mine forgjengere, men faktagrunnlaget må i det minste være korrekt. Helt siden begynnelsen av 1900-tallet har Kulturhistorisk museum (den gang Universitetets Oldsaksamling) hatt uhensiktsmessige lokaler og plassmangel. Man har derfor lett etter mange ulike løsninger for museets arealbehov. Planene om å samle Kulturhistorisk museum i Bjørvika var faktisk resultat av en lang offentlig utrednings- og beslutningsprosess, og ikke noe som daværende museumsdirektør eller universitetsledelse hadde presset gjennom selv. Bjørvika ble lansert som en politisk forankret løsning på et hundre år gammelt arealproblem.

Det ble aldri noe av planene om nytt museum i Bjørvika, og med tanke på Kulturhistorisk museums forvaltningsansvar for vikingskipene var nok det en heldig utvikling i saken. I 2012 konkluderte et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg med at det beste for skipene ville være at de fortsatt sto på Bygdøy. Regjeringen konkluderte med at skipene skulle bli værende.

Det som ekspertrapporten imidlertid også var helt klar på, var at det verste som kunne skje med skipene, var at man ikke gjorde omfattende grep for å ta vare på dem. For skipene er ikke tilfredsstillende ivaretatt slik de står i dag. Slike grep kan ikke være lappverk på dagens støttesystemer, fordi provisoriske løsninger på sikt vil skape nye problemer. Løsningen krever en grunnleggende endring av både støttesystemer, sikring og miljø rundt skipene. Av denne grunn er et nytt museumsbygg helt nødvendig for å ta vare på vikingtidsarven på en ordentlig måte. Denne løsningen haster fordi det er tydelig at nedbrytningen av skipene er en aktiv prosess som bør minimaliseres så raskt som mulig.

Å mistenkeliggjøre dette arbeidet ved å karakterisere det som dekkoperasjoner for å tjene penger på cruiseturister er temmelig søkt. Man skal ikke være særlig til samfunnsøkonom for å vite at museumsdrift er dårlig butikk, og cruiseturister utgjør da heller ikke mer enn om lag 10 prosent av besøksmassen på museet. Nei, de som besøker Vikingskipshuset, er i økende grad mennesker som har en genuin interesse av å oppleve kulturarven, og det blir smått absurd å skulle forsvare at museet faktisk er en turistattraksjon som er tilgjengelig for alle.

I 2014 bestilte regjeringen prosjektering av nytt museumsbygg, og Kulturhistorisk museum, UiO og Statsbygg har jobbet på spreng for å sikre optimal framdrift. For selv med en byggebevilgning i 2019 vil det ha gått nesten tyve år fra man først (2006) ropte varsku om skipenes tilstand, til en langsiktig bevaring av skipene er på plass i nytt museumsbygg (2024). Kulturhistorisk museums bekymring for framdriften er derfor både berettiget og velbegrunnet.

Vikingtidsmuseet på Bygdøy er opplagt et bygg av nasjonal betydning fordi vikingskipene er nøkkelobjekter i den nasjonale og globale kulturarven. Det er derfor på ingen måte søkt at man ber regjeringen om midler for å ta vare på denne kulturarven på en ordentlig og langsiktig måte. Et nytt bygg er en forutsetning for å lykkes med dette, og fra 2012 har politikere og fagfolk arbeidet sammen for å sikre den unike vikingarven.

Hensynet til samlingens sikkerhet har hele tiden har stått i sentrum. Mytologisering av denne innsatsen ved å redusere den til rene kommersielle interesserer er kanskje underholdende, men ikke særlig treffende. Her gjør vi nok klokere, som Odysseus’ menn, i å lukke ørene framfor å lytte til sirenesang om grådighet og uærlige motiver.

Håkon Glørstad er direktør ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.