LANDBRUK

JOHAN STORM NIELSEN

SNÅSA

Landsbygda blir borte, hevder Gudmund Solstad, og blir trist i Dag og Tid nr. 27. Ja, endringer kan til sine tider fortone seg som en påkjenning, spesielt for oss eldre. Endringer er imidlertid en forutsetning for forbedringer av ymse slag i samfunnet. Da må noe forsvinne for å kunne gi plass til det nye og oftest bedre.

Min påstand er at det i første rekke er fire forhold, av mange, som har ført til nedleggelse av gardsbruk og dermed at enkelte grender blir marginalisert:

1. Den tekniske utviklingen har ført til en enorm rasjonalisering. Hogstmaskiner og melkeroboter er tydelige eksempler på dette. Dermed er mye av arbeidet som før ble utført på landsbygda, overført til de stedene maskinfabrikkene ligger. Til tross for den kraftige produktivitetsveksten dette har ført til, har reallønnsgapet til andre grupper i samfunnet ikke blitt mindre. Dette har ingen politiker muligheter for å styre, selv om de av og til prøver å innbille velgerne det. Det ligger vel også i den menneskelige natur å stadig søke forbedringer. All erfaring viser at de som tviholder på alt det gamle, blir tapere, selv om vi eldre synes det kan gå vel fort enkelte ganger.

2. Bøndenes selvfølgelige krav til å følge med i den generelle levestandardøkingen er også en av drivkreftene i bruksnedleggelsene. Vi har derfor hele tiden måtte produsere mer, altså økt produksjonen per årsverk. I et gitt marked blir konsekvensene at noen må ut. Det er naturlig at de minst kostnadseffektive arealene blir tatt ut av drift først.

3. Matvareprisene til produsent har ikke økt i samme takt som den økte levestanderen. Det er en tankevekker at utbytte til matbutikkeierne har økt langt mere enn utbytte til produsentene. Lave priser til produsent er en konsekvens av så mange ting, blant annet prisene i nabolandene, men det er også et resultat av en villet politikk fra landbruksorganisasjonenes/Sps side. Vi ser det ved hvert Jordbruksoppgjør, forsiktigheten med å øke prisene til produsent. En får ikke stemmer ved å øke matvareprisene til forbrukerne. Tabloidavisene er raskt på pletten. Da er det lettere å kreve større overføringer fra staten, godt støttet av Sp-avisene. Slik blir det også lettere å skjule hva maten egentlig koster. Men med stadig færre bønder går der en grense et sted. Med opp til 150 kroner i budsjettstøtte per kilo sauekjøtt er vel den grensen for lengst nådd.

Helt nødvendig intern omfordeling av budsjettstøtten fra fritidsbruk for å styrke heltidsbrukene er kontroversielt både for politikerne og for organisasjonene. En kan tape medlemmer og stemmer på det. Derfor går utviklingen som før, i hvert fall i et valgår.

4. Politikerne, inklusive Sp, har godtatt import av billig kraftfôr som også har fortrengt marginale landbruksområder for å holde matvareprisene nede. Da kan en ikke komme etterpå å beklage seg over bruksnedleggelsene.

Nei, landsbygda blir ikke borte, slik Gudmund Solstad hevder, men den endrer seg, og det har den alltid gjort, selv om Sp skal ha oss til å tro at alt skal bli som før, om de kommer til makten.

Johan Storm Nielsen er
pensjonert melkebonde.