VARDØ-RADAREN

BÅRD WORMDAL

VADSØ

I mitt arbeid med forsvars- og sikkerhetspolitikk i snart 20 år har jeg ofte blitt slått av hvor lite offentlig debatt det er om sentrale tema. Jeg setter derfor pris på Tor Steinar Raugstads innlegg i siste nummer av Dag og Tid med kritiske bemerkninger til et intervju med meg om militære radaranlegg i Vardø.

Jeg er ikke enig i at vi kan overlate til våre fagmilitære og politikere hvor stor grad av åpenhet vi skal ha om Forsvaret og Etterretningstjenesten. Det tok over 20 år før det ble offentlig kjent at vi i det hele tatt har en militær etterretningstjeneste. Da var det over 1000 ansatte i denne tjenesten, og det meste av kostnadene ble dekket av en annet stat. Det var verken fagmilitære, andre offentlige ansatte eller politikere som på 70-tallet fikk fram de første fakta. Det var det forskere, journalister og andre fra offentligheten som gjorde. Jeg liker lite tanken på at det i dag skulle være en like stor ukjent offentlig organisasjon.

For meg er det et stort tankekors at det er mer informasjon om den militære radaren Globus II i Vardø i budsjetter for den amerikanske kongressen enn det er i norske statsbudsjetter.

Jeg har også en rekke eksempler på at Etterretnings-tjenesten har gitt uriktig informasjon, delvis bevisst. Det er problematisk i et demokratisk samfunn.

Jeg har vært mest opptatt av at Norge er en viktig aktør for at vi kan få en krig der USA, Russland, Kina og andre land angriper hverandres satellitter. Årsaken er at Norge har tillatt at den amerikanskeide radaren Globus II er plassert på norsk jord. Satellitter er nå blant veldig mange lands mest sentrale infrastruktur. Omfattende krigføring i verdensrommet blir stadig mer sannsynlig for hvert år som går.

Etter min mening er etterretning en av de viktigste oppgavene i det norske forsvaret. Norges tosidige samarbeid med USA om etterretning, som ikke er en del av NATO-samarbeidet, er i dag viktig for å få det til. Det store spørsmålet for Norge er om USA med dette samarbeidet for å tjene egne interesser også skaper unødvendig stor konflikt med Russland. Det er grunn til å nevne at amerikansk-norsk etterretningsvirksomhet i nord har vært tatt opp gang på gang av russiske myndigheter.

Tor Steinar Raugstad reagerer på at jeg dro en sammenligning av Sovjetunionens bruk av Cuba med amerikansk nærvær i Øst-Finnmark. Cuba-krisen var en unik tilspisset politisk situasjon. Likevel er det et faktum at Russlands største militære kapasitet er på Kolahalvøya.

For USA er Norge en viktig utsiktspost, men samtidig en liten brikke i den mer eller mindre konstante militære og politiske spenningen mellom USA og Russland. Nå utvides dette tosidige samarbeidet som folk flest i Norge aldri har fått sagt sin mening om, med blant annet ny radar og nytt fartøy til mange milliarder. Etterretning er prioritert på topp.

Det kan være grunn til å spørre: Hvor selvstendig og demokratisk fundert er egentlig vår forsvarspolitikk?

Bård Wormdal er forfattar
og journalist.