Er sett fram alt no, trur eg,

bakebolle og mjøl, det

eg treng for å lage gode brød.

Gjer i ettertanke det

dei gjennom uminnelege tider har gjort, i

kjærleik og takksemd,

minnest

enka som fann siste mjølresten og olja

og laga brødleiven før ho og sonen

la seg for å døy, men

fekk alt ho trong som

løn for å gje det siste av sitt livsopphald.

Knyter forkle og vert

ståande i tankar – tek

mjøl i karet, noko grovt, noko fint,

solsikke og graskarfrø, sukker, salt, og

karve, som skal vere god for magen,

vatten gjær, ein dæsj honning og

rikeleg med olje. Er

attende i olivenlunden, då,

minnest dei som

sovna der ei natt, vert

ståande i ettertanke medan olja

blandar seg med mjølet.

tek så i ein neve tyting –

særmerke på at det er mitt brød.

Kna så med hendene, slik

mor mi gjorde og kvinnene før henne. Gjev

deigen kjærleik og ei god stund kvile, før

eg riper fyrstikka for å sjå

om gjæren har verka.

Og så det eg er mest glad i. Gjere

emnar til velforma brød

– tre brød må det vera –

tre brød med krossmerke rissa inn, slik

bestemor mi gjorde, og sett dei

i omnen ein times tid.

Til slutt: dette dyrebare, – bere

den heilage gåva

til bords, medan

tankane går til mysteriet

– brød og vin og venner – benka

kring den mest

gåtefulle måltidet eg veit.

Eiliv Grue