VARDØ-RADAREN

TOR STEINAR
RAUGSTAD

SANDNES

I forrige nummer (nr. 27) finner jeg på side fire og fem to artikler som er innholdsmessig rotete, og som omtaler den planlagte oppgradering av etterretningsradaren i Vardø på en svært negativ og tendensiøs måte. Avisjournalisten (Ottar Fyllingsnes) er her talerør for NRK-journalisten Bård Wormdal i denne temmelig ukritiske artikkelen. Der er mange «løse» og ubegrunnede påstander. I første omgang kritiserer han det han kaller hemmeligholdelse angående Forsvaret og etterretningstjenesten.

Jeg vet ikke hvor grensen går mellom hva som kan offentliggjøres og debatteres fritt og hva som må være unntatt fra debatt og omtale i media når det gjelder Forsvaret. Men jeg tror faktisk at folk flest skjønner at ikke alt om Forsvaret og særlig etterretningstjenesten driver med, kan omtales og debatteres åpent og offentlig. Det burde også disse journalistene skjønne. Dette må vi akseptere hvis vi skal ha et forsvar. Jeg tror at våre fagmilitært ansatte og våre ansvarlige politikere her utøver et rimelig og forsvarlig skjønn.

Videre påstås det at «Vardø-radaren» er en «rakettskjoldradar», og at oppgraderingen av denne vil forverre spenningen mellom «Øst og Vest», og at alt dette hemmeligholdes. Man behøver ikke stor militær innsikt for å forstå at Forsvaret trenger etterretning. Det har vært militær etterretningsradar (varslingsradar) i Vardø i mer enn 50 år. Selv hadde jeg sivil jobb i Vardø for en god del år siden, og mitt inntrykk var at folk der var klar over dette og aksepterte det som en nødvendighet. Det er heller ikke uventet at radaren må oppgraderes i tråd med tekniske framskritt. Dette har så stor betydning for både Nato og USA, at det meste av utgiftene til oppgraderingen dekkes av USA. At Russland misliker oppgraderingen og gir uttrykk for det, er som forventet. Men det er en mildt sagt misvisende og en vanvittig sammenligning når Wormdal her viser til «den gongen då USA hissa seg opp over dei sovjetiske installasjonane på Cuba». Den gangen dreide det seg om flere rakettinstallasjoner omtrent på «dørterskelen» til USA! Det var noe helt annet en radar i Vardø.

Det påpekes at i en konfliktsituasjon kan radaren bety en fare for befolkningen i Vardø, for den kan jo bli angrepet og bombet. Her viser avisjournalisten Ottar Fyllingsnes i artikkelen til en uttalelse fra oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets Høyskole om at Vardø-radaren kan være et angrepsmål. Det er nok riktig. Alle militære installasjoner vil kunne bli angrepet hvis en konflikt fører til militære aksjoner. Også denne artikkelen er tendensiøs og rotete innholdsmessig. Den kan gi inntrykk av at skribenten tror at oppgraderingen av denne radaren er hovedårsaken til den økte internasjonale spenningen som oppleves i dag, for under et portrettbildet av oberstløytnant Heier skriver han: «Risikoen for atomkrig er er mykje større no enn under den kalde krigen, meiner oberstløytnant Tormod Heier». Jeg tviler på at Heier tillegger den planlagte radaroppgraderingen i Vardø noen betydning som begrunnelse for denne uttalelsen, men det kan selvsagt kun han selv svare på.

Bård Wormdal er svært kategorisk når han fastslår følgende: «I Oslo ville folk aldri ha akseptert å få ein radar i byen». Hvordan kan han si noe slikt? I alle fall aksepterte folk i Oslo i drøyt 30 år at det var installert ikke mindre enn fire rakettbatterier (de såkalte Nike-batteriene) i utkanten av byen fordi det ble ansett som et nødvendig luftvernsystem mot flyangrep under den såkalte «kalde krigen». Jeg kan ikke huske at «folk i Oslo» protesterte mot dette den gangen.