ANDREAS HOMPLAND

hompland@online.no

Den gåverike Trond Giske kom seg ikkje inn att gjennom det trønderske nålauget fordi han hadde for mykje i bagasjen. Den gåvmilde og øltørste Nicolai Tangen slanka porteføljen og er på plass i Oljefondet. På ståmoped. Med hjelm. Der skal han «lage prosesser som gjør at resultater er repliserbare over tid».

Den kameleonaktige mannen har trigga dei litterære, bibelkunnige og ateistiske lesarane mine til å eksegera og kontekstualisera likninga om den rike mannen, kamelen og nålauga – og det det kan føra med seg.

I MOSEBØKENE er det mange drøvtogne reglar om kva israelittane kunne eta. Det er forbod mot hare, svin og fjellgrevling. Kamelen er også urein, «for han jortar nok, men har ikkje klauver» (3 Mos 11,4).

Når det i politikken er vanskeleg å sluka kamelar, er det ikkje berre fordi dei er store og puklete. Då den glatte retorikaren Jan P. Syse, far til den etiske filosofen Henrik Syse, skipa regjering med Senterpartiet, kom han seg unna med at slike politiske kunststykke lar seg gjennomføra dersom ein børstar kamelane grundig og sluker dei medhårs.

DET METAFORISKE nålauget for rike menn skal ikkje vera ei synål, men ein byport i Jerusalem som var så trong at kamelar ikkje kunne koma gjennom med mindre dei kraup på kne med tomme puklar etter at all lasta var tatt av.

Bibel- og bokstavtru innforbi og rundt Dagen vil ikkje vita av denne tolkinga: Kamelar kan ikkje gå når dei kneler, og det finst ikkje spor av nokon slik byport i det gamle Jerusalem på Jesu tid. Dei fornektar også den språkhistoriske lesemåten som vil ha det til at det er tale om ei forveksling av to ord på gammalgresk: «kamel» («k‡meelon») og «grovt tau» eller «kabel» («k‡milon»).

SPALTISTEN har elles førstehands kjennskap til «nåløyet» som sosiokulturelt fenomen. På hans tid som bondestudent i Flekkefjord var det ei innsnevring på den sørlandske hovudvegen gjennom byen, med hus på begge sider av Brogada. Det var ein sentral møtestad, og på benkar og i vindaugskarmar sat dei som hadde oversyn og førte sosial kontroll. Å gå gjennom der utan å bli kommentert på ufordelaktig vis var ein prøve på om ein hadde tileigna seg eit skin av småbyens frons urbana.

TO ANDRE EVANGELISTAR har også skrive ned forteljinga om kamelen og nålauga med same moral som Markus (Matt 19,24 og Luk 18,25), men Spaltisten løftar fram Markus, for han blir så sjeldan sitert.

Hos Lukas står allegorien i same kapittel som forteljingane om tollaren og den sjølvgode farisearen, den blinde mannen i Jeriko som fekk synet att, og den fattige og masete enka som fekk sin rett hos den motvillige dommaren (Luk 18,4.5): «Endå eg ikkje ottast Gud, og ikkje har age for noko menneske, vil eg likevel hjelpa denne enkja til retten hennar, så som ho plagar meg, elles endar det vel med at ho legg til meg midt i synet.»

DEN BARMHJERTIGE samari­-
tanen står i kapittelet før, og i kapittelet etter klatrar den vesle overtollaren Sakkeus opp i eit morbærtre for å sjå Jesus. Der står også likninga som passar som hand i hanske for protestantiske kapitalistar. Her lar eg Lukas føra ordet, men seier meg lei for at han ikkje gjer det på Guds eige mål, men på bokmål, som om det var Nicolai Tangen sjølv som talte:

Det var en gang en mann av høy ætt skulle dra til et land langt borte for å bli innsatt som konge og deretter vende tilbake. Han kalte til seg ti av sine tjenere og gav hver av dem ett pund og sa: «Driv handel med disse pengene til jeg kommer igjen.» Men landsmennene hans hatet ham og lot sendemenn dra etter ham for å si: «Vi vil ikke ha denne mannen til konge over oss.»

Da mannen var blitt konge og kom tilbake, kalte han til seg de tjenerne som hadde fått pengene, for å finne ut hvor mye de hadde tjent. Den første kom fram og sa: «Herre, det pundet du gav meg, har kastet av seg ti pund.» Han svarte: «Det er bra, du gode tjener. Fordi du har vært tro i smått, skal du få styre ti byer.» Den andre kom og sa: «Herre, det pundet du gav meg, har gitt fem pund.» Og til ham sa kongen: «Du skal ha fem byer under deg».

Da kom det en som sa: «Herre, her er pundet ditt! Jeg har hatt det liggende i et tørkle fordi jeg var redd deg. For du er en streng mann, som tar ut det du ikke har satt inn, og høster det du ikke har sådd.» Han svarte: «Etter dine egne ord dømmer jeg deg, du dårlige tjener! Hvorfor overlot du ikke pengene mine til en som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake?»

Så sa han til sine menn: «Ta pundet fra ham og gi det til ham som har de ti!» «Herre», sa de, «han har jo ti pund.» «Ja, men jeg sier dere: Den som har, han skal få, og den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Men mine fiender som ikke ville ha meg til konge, skal dere føre hit og hogge dem ned for mine øyne.» (Luk 19,12.27)

MATTEUSEFFEKTEN, kalla sosiologen Robert K. Merton og hans talentfulle læresvein Gudmund Hernes denne moralen (Matt 25,29): «For den som har, han skal få, og det i overflod. Men den som ikkje har, skal missa jamvel det vesle han har.»

La oss også ta med neste vers: «Kast den duglause tenaren ut i mørkret utanfor, der dei græt og skjer tenner.»

MED DESSE ORDA ønsker Spaltisten og dei gode hjelpeskrivarane hans Nicolai Tangen lukke til som leiar av Oljefondet / Statens pensjonsfond utland (SPU) / Norges Bank Investment Management (NBIM).

Andreas Hompland er
sosiolog og skribent.