Autisme

Gunhild Hofstad

Dag og Tid skriver 8. desember 2023 at antallet barn med autisme er klart høyere i innvandrerbefolkningen enn i befolkningen for øvrig. Men mennesker har jo flyttet til alle tider. Det må være noe med måten immigrantene lever på i våre postmoderne samfunn.

Som en slags kanarifugl i gruven observerte jeg som barn følgende: Rundt år 1990 var det bare et par innvandrere på hver barneskole, men nysgjerrige jeg sørget for å komme hjem til flere av dem. Imidlertid var det en stor skuffelse hver gang, fordi TV-en i disse hjemmene alltid sto på. Jeg var hørselshemmet, og klarte derfor ikke å høre hva mine nye lekekamerater sa.

Som om ikke det var nok, så gikk det ikke an å få noe mental kontakt med de øvrige familiemedlemmene, da de bare tittet inn i den dumme boksen. Jeg var derfor bare på besøk én gang hos hvert barn. Det var gøyere å leke i hjem der vi fikk være i fred for fjernsynet.

I 2023 er vi alle online hele dagen. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at skjermtid, skjermtid og altfor mye skjermtid er den egentlige årsaken til den ekstreme autismeøkningen. Jeg har sett venners barn være på skjerm fra de var nyfødt. Jeg har aldri ført noen samtale med dem. De hilser ikke, de snakker ikke, de leker ikke, de synes knapt, og høres ikke. De tviholder på telefonen, også når de skal på do, og den ligger på tallerkenen på middagsbordet.

Det kommer en mild formaning fra forelderen om at det hadde vært hyggelig om de la vekk telefonene under måltidet. Telefonene blir flyttet 5 cm unna tallerknene. Barna diskuterer hvor mye de har vært på telefonen den siste uken. Det spenner fra 13 til 17 timer daglig. Av et døgn med 24 timer, hvorav 8 av dem burde ha gått til søvn!

Hvis du lurer på om det har blitt stilt en autismediagnose i denne søskenflokken, så kan jeg bekrefte at det har det for lengst.

Men hva skal man si som perifer venn langt unna? Å blande seg inn i andre folks barneoppdragelse er meget ømtålig, å si rett ut til en venn at du skader barnet ditt ved å ikke begrense skjermbruken, det er ensbetydende med å avslutte vennskapet.

Skjønt, hvilket vennskap? Er jeg en god venn når jeg observerer at barn langsomt skades uten å gripe inn? Det blir catch 22.

I senere tid har jeg også vært i diverse konfirmasjoner og julebesøk. Sammenlignet med i gamle dager er det noe essensielt som mangler: barnestemmene, latteren, lydene. Ungene sitter fullstendig oppslukt i telefonene sine. De lærer ikke kommunikasjon. De lærer ikke samhandling. De følger ikke med på de voksne, og lærer heller ikke ved etterligning.

Hvordan man velger å leve livet sitt og praktisere grensesetting overfor barna sine, kan være avgjørende for om barna utvikler autistiske tendenser eller ikke. Uten solid sosialt nettverk og god økonomi kan det være lett å f.eks. la TV-en eller iPaden være barnepasser. Det å leve i spenningen mellom to kulturer er dessuten en sårbarhetsfaktor i seg selv også for mange andre psykiatriske diagnoser. Og i vårt samfunn, der mat og hjernedød underholdning er tilgjengelig i overflod, krever det mye ressurser å holde seg unna alt som er skadelig. Færre og færre klarer det, uansett etnisitet.

Innvandrerfamiliene leder bare an. Vi følger alle etter. Skjerm er det nye narkotikumet, TikTok er den dyktigste dealeren akkurat nå, og de aller fleste barn og ungdommer er allerede avhengige.

Det er vi voksne som er ansvarlige for denne katastrofen. Jeg blir deprimert av å tenke på hvor mange prosent av barna våre som kommer til å få autismediagnose om 10, 20, 30 år.

Gunhild Hofstad er lærar og humanist.